Sovjet-Judea

http://www.solkorset.org/historie/index.xml

 

Del 1

 

Jødeplagen er tusener av år gammel. Så langt tilbake som vi har historie, skriftlige opptegnelser, og i alle land hvor jødene er kommet, hører vi klager over jødenes oppførsel som følger samme mønster. Denne plage begynte ikke med liberalismen eller kommunismen eller sionismen eller det utall av andre politiske ideer som jøder har funnet på eller kapret og forfalsket for egen bruk. De politiske motene seiler under stadig nye navn, men under reklamen finner vi en tidløs "ånd" som stedse er seg lik. Den som vil skrive bolsjevismens historie kan ikke begynne med Lenin eller Marx, men kanskje med Moses? Sovjet-Judea har røtter i det Gamle Testamente og forløpere i oldtidens erfaringer. Egypt eller Babylon, perserriket eller romerriket, middelalderens Europa eller Russland - jødene turer frem på en måte som de synes arvelig disponert for. Ja, de gjør visst slik fordi de ikke kan annet, fordi det ligger dem i blodet. Dette blod avler en kultur eller religion eller hva vi skal kalle det som forsterker den enkelte jødes naturlige tilbøyelighet. Til jødedommens ektefødte barn hører kommunismen slik den utfoldet seg i Russland fra 1917.

 

Det er ingen lett oppgave å lage revolusjon i et land og styrte et mektig keiserdømme. Jødene har en strategi for å oppnå dette som sammenfattes i ett ord: krisemaksimering. Men hvordan driver man et land og folk ut i en så dyp krise at opprøret fenger? I skriftrekken om forspillet til første verdenskrig søkte vi å belyse dette. Organisert og målrettet, men usynlig undergravning gjennom mange år ligger bak. Forholdene i Russland var særdeles gunstige for å sette en slik plan ut i livet. Landet var et broget mangfold av nasjonaliteter og etniske grupper av asiatisk rase som russerne forsøkte å holde stillingen mot ved et hardt og brutalt herredømme. For lite frihet og for mye urett gjorde at brede lag i folket ikke følte lojalitet mot staten og dens ledelse. På 1800-tallet og frem til verdenskrigen drev frimurere og anarkister terror mot tsaren og andre menn av høy rang. Men de trengte en krise for å bringe massene i opprør. Den fikk de etter nederlaget i krigen mot Japan i 1905, men revolusjons-forsøket ble slått ned. Likevel var tsar-veldets autoritet svekket og flere år før verdenskrigen var stat og samfunn i Russland i oppløsning. Gode russere var rystet over omseggripende lovløshet og asosial, pøbelaktig oppførsel; de ga høylydt uttrykk for det, men visste ikke råd mot ondet. Det mest skremmende ved det var at pøbelen var blitt så tallrik. Også på 1800-tallet hører vi klager over ungdommens sviktende karakter og ondartede anskuelser - russiske diktere som Turgenjev og Dostojevskij er opptatt av det - men det er alltid tale om enkeltpersoner, slik som dikternes Bazarov og Raskolnikov.

 

Var oktober-revolusjonen det asiatiske blods hevn, en rasefremmed villskap som keiserdømmet ikke lenger hadde kraft til å tukte og tøyle? Den var raseløse og rotløse horders opprør mot en russisk herskeradel av overveiende nordisk rase. I spissen for dette pakk stilte seg denne selsomme stamme av stormannsgale parasitter. Uten jødenes internasjonale makt ville revolusjonen aldri ha slått igjennom. Jødisk innvandring er som en virus-infeksjon - enten bekjemper man den eller så bukker man under for den. Slipper man dem inn blir man tidsnok slaver under dem, hvis man er så heldig ikke å bli utryddet. Den russiske adel var ikke så heldig, kosakkene, russiske storbønder, ei heller. Her i Norge var våre forfedre kloke nok til å holde jødene ute av landet; de kjente jødeproblemet og ønsket å skåne vårt blåøyde, storsinnede folk for det. I resten av Europa måtte man lære på den harde måten i livets skole - og man lærte! Da middelalderen ebbet ut var jødene blitt utvist fra alle europeiske land! La deg ikke lure av dem som sier at dette skyldtes religiøs intoleranse; det hadde intet med religiøse dogmer å gjøre. Hvor tok jødene veien? De fleste dro til Polen og Russland. De fleste jøder i Russland stammer fra mellom-Europa og bærer tysk-klingende navn, såfremt de ikke har tatt russiske navn for å skjule sin etniske tilhørighet. I Russland slo de seg ned i stort antall og dannet en sterk stat i staten som hevdet deres egen nasjonale tradisjon. Således kunne de der utfolde sine raseegenskaper i renere form enn noe annet sted. Tsar-Russland var ikke blind for faren, men trodde å kunne sikre seg ved å begrense jødenes rettigheter: De kunne ikke bosette seg hvor som helst, kunne ikke erverve landeiendom, og det ble satt et tak for deres tallmessige styrke på skoler og høyskoler f.eks..

 

Disse forholdsregler hjalp ikke det spor. Jødeplagen utfoldet seg på samme måte i Russland som den hadde gjort i Europa og overalt ellers. Dostojevskij kommenterer på 1800-tallet dette slik: "Spør i våre grensetrakter den hjemmehørende befolkning: Hva beveger jøden og hva beveget ham gjennom århundrene? Dere får et enstemmig svar: Ubarmhjertighet... Og faktisk besto jødenes virksomhet i disse egne helt i å bringe ikke-jødene i størst mulig avhengighet av dem, i det de utnyttet lovene på stedet. " Jødene var ikke villige til eller ikke i stand til å innordne seg det russiske samfunn som en byggende og tjenende kraft på linje med russerne selv. Deres svulstige etno-ego førte som vanlig til at de avsondret seg og utbyttet russerne i næringslivet. De trengte seg inn som landpaktere mellom bøndene og godseierne og pådro seg ved sin hensynsløse fremferd bøndenes hat. De tjente store penger på å drive vertshus og skjenke brennevin på landet, og i byene som kjøpmenn og pengeutlånere. De syslet mest med åger og skadelige ting. I 1791 fikk de lov til å slå seg ned i et landområde som hovedsakelig omfatter Polen, Hvite-Russland (Belarus), og halve Ukraina. Her opptrådte de slik mot folket at en forordning alt i 1804 måtte slå fast at landpakting og brennevinsskjenking tjente som midler til å suge ut bøndene og at jødenes virksomhet var skadelig. Det ble bestemt at jødene i løpet av 3 år skulle utvises fra rammede områder. Dette ble aldri gjennomført. I stedet fortsatte blodsugingen. Slik kom det til pogromer. Hvor unntaksbestemmelsene mot jøder viste seg utilstrekkelige måtte russiske bønder skipe sin egen rett.

 

Alene jødenes fordeling over yrker og næringsveier taler et tydelig språk: Hele 40% var kjøpmenn, forretningsdrivende, meglere, kremmere, skraphandlere, dørselgere, brennevins-skjenkere o.l., 35% drev småindustri og verksteder, bare 3,5% jordbruk. Til sammenligning var 74,3% av russerne bønder. Dette etter folketellingen av 1897. Jødene avsondret seg i sine ghettoer og rendyrket sitt eiendommelige vesen, nøret det messianske håp og sin maktbrynde, innpodet hat i sine unge til russere og andre gojim, og tørstet i sitt hovmod etter hevn for at russerne ikke underkastet seg Jahves utvalgte folk. Deres nærvær i landet var en tidsinnstilt bombe. De kunne bare vinne makt på bekostning av det bestående samfunn, og derfor var de det drivende element i den revolusjonære bevegelse, også det førende element. Vi nordiske mennesker har lett for å misforstå dette dithen at jødene var opptatt av sosial rettferd eller hadde politiske ideer som de brant for. I virkeligheten er jøden i sin egennyttige tankekrets likeglad med alle ideer; han pønsker på hvordan han kan utnytte dem til å oppnå makt. Den samme jøde kan like gjerne kalle seg konservativ som kommunist alt etter hva som synes mest fordelaktig i den foreliggende situasjon. Jødene i Bush's regjering av i dag kaller seg nykonservative; i det gamle Russland kalte de seg anarkister eller kommunister eller sosialrevolusjonære eller bolsjeviker. Det er ingen forskjell på disse jødene.

 

I 1897 stiftes det "almenne jødiske arbeiderforbund i Russland og Polen" og i 1898 slutter de mange revolusjonære organisasjoner seg sammen til "Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti", hvor forbundet spiller en førende rolle. Av de 9 personer som grunnlegger dette parti er bare 2 russere, mens 4 er jøder. Partiets første kongress finner sted i Minsk, i sentrum av jødenes bosetningsområde. Sentralkomiteen i det sosialdemokratiske parti teller under årene 1903-17 gjennomsnittlig over en tredjedel jøder og ofte opp til 50%. Når man ser slike tall må man holde klart for seg at jødenes andel av den samlede befolkning i Sovjetunionen etter folketellingen av 1926 utgjorde 1,8%.

 

Ved inngangen til 1917 har muldvarpene gjort Russland moden for revolusjon. Den siste tsaren, Nikolai II, er svak og rådløs; har intet å stille opp mot krisen som tårner seg opp. Hans armee har utallige ganger lidd sviende nederlag på slagmarken, og regjering og statsforvaltning er demoralisert og dessuten gjennomsyret av frimureri. Dumaen gjør opprør. Massene, som de revolusjonære har hisset opp, yter regjeringstroppene blodig motstand. Til slutt går de militære over til opprørerne og tsar-veldet bryter sammen. I overgangs-regjeringen tar etter hvert halvjøden og frimureren Kerenskij over roret. De radikale jødepartiene holder seg utenfor og forbereder seg på å gripe den fulle makt. De danner arbeider- og soldatråd (sovjet = råd) som blir stadig mektigere og hetser massene med løgnpropaganda. Det sosialdemokratiske parti spaltet seg i 1903 i bolsjeviker og mensjeviker. I mars 1917 (februar etter den gamle kalender) befinner de fleste bolsjevik-førere seg utenlands og iler ved nyheten om tsar-veldets fall til Russland for å lede omveltningene. Dermed endrer revolusjonen karakter fra folkelig oppstand og sosial reform til jødisk makterobring. Fra Sveits kommer i Lenins følge jødene Apfelbaum (Sinovjev), Sobelsohn (Radek), Brillant (Sokolnikov), D. Rosenblum, A. Abramovitsj, Helene Kon, Gobermann, Scheinessohn o.a.. Jeg har satt deres russiske dekknavn i parentes som de er best kjent under. Fra Amerika kommer Bronstein (Trotskij), fra forvisning i Asia Rosenfeld (Kamenev), Gubelmann (Jaroslavskij), Unschlicht o.a.. De setter seg straks i forbindelse med de øvrige førende jødiske bolsjeviker som Sverdlov, Uritskij, Joffe, Goloschtschekin, Drabkin (Gussjev), Kollontai og mange andre. Kun et meget lite antall bolsjevik-førere er ikke-jøder: polakken Dsersjinskij, georgieren Djugasjvili (Stalin), samt russerne Molotov, Rykov og Bucharin. Russerne er knapt representert i parti-toppen. Hva Uljanov (Lenin) angår hadde han en morfar ved navn Alexander Blank som var fullblodsjøde, så han er minst kvartjøde.

 

17. april holder Lenin på en konferanse for alle revolusjonære partier sin første hetstale. Hans syn slår ikke igjennom, men i juli lykkes det bolsjevikene å anstifte opptøyer som blir meget farlige for den provisoriske regjering. Bronstein, Apfelbaum og Rosenfeld blir anholdt som hovedmennene bak. I august avholder bolsjevikene sin partidag. I presidiet sitter 11 sammensvorne, hvorav 6 jøder, 1 georgier og 3 russere. De siste forberedelser for å styrte regjeringen treffes. 23. oktober fattes beslutningen om revolusjon. Et 7 mann sterkt politbyrå innsettes for å lede opprøret, hvor jødene med Trotskij, Sinovjev, Kamenev og Sokolnikov er i flertall. Seks dager senere opprettes et såkalt "krigsrevolusjonært sentrum" til militær overkommando med 5 medlemmer, hvorav 2 jøder (Sverdlov og Uritskij), 1 georgier, 1 polakk og 1 russer. Imens piskes pøbelen opp til frådende raseri. Jødiske hetspredikanter frir åpenlyst til hæren ved å ta parti for dem som nekter å dra til fronten, og har fått garnisonen på sin side. På denne tid er verdenskrigen for Russland en eneste stor elendighet. Arbeider- og soldatrådene er jødenes viljeløse verktøy. 7. og 8. november faller avgjørelsen: I blodig strid stormes vinterpalasset, og ministrene slepes bort til fangenskap. Kerenskij lar man unnslippe til utlandet; han har nå spilt rollen som overgangsmann til ende og beredt veien for jødedespotiet; han kan legge sine verktøy ned og gå hjem. Når solen går opp i Østen og ned i Vesten...

 

Man må spørre seg hvorfor jødene valgte den mest ekstreme retning (bolsjevismen) innenfor den revolusjonære bevegelse som hovedredskap for sin maktstreben. Jøden er jo mer enn noen annen bærer av den kapitalistiske ånd, av handelsånd, som bolsjevikene stilte seg militant fiendtlige til. Forklaringen finner man hvis man nøye forfølger bevegelsens historie og fremganger: Så lenge det er uklart hvilken retning som vil gå seirende ut av striden, spiller jødene på alle hester og fremmer sine folk i alle partier og forbund uten hensyn til hva de står for. Det jødiske forbund støttet helt frem til oktober-revolusjonen de moderate mensjevikene og den provisoriske regjering Kerenskij som ga jødene like rettigheter og opphevet alle særbestemmelser mot dem, og som ikke motsatte seg privatkapitalen. Det anklaget sogar bolsjevikene for å være "fiender av revolusjonen". Hovedmassen av jøder holdt seg unna alle revolusjonære partier inntil maktovertagelsen var et faktum, inntil etter revolusjonen. Men etter hvert som bolsjevikene vant mer og mer innflytelse og skilte seg ut som en vinner, oppga jødene sine posisjoner og stormet partiet for i tide å overta så mange førende stillinger som mulig og sikre seg kontrollen. Det er feil som enkelte hevder at jødene har en hang til kommunisme; det er de undertrykte og utbyttede arbeidere og bønder som reiser seg mot kapitalen; jødene bare seiler med den vind som blåser. Men de kan ikke utnytte en bevegelse hvis ideer er dem fremmede, derfor bestreber de seg på å skifte ut dens tankegods med sitt eget. Jødenes svar på germanernes sosialistiske arbeiderbevegelse, som truet kapitalismen og jødisk høyfinans, var marxismen. Den ekte, germanske sosialisme kalte de "utopisk sosialisme" og fremstilte som avlegs og tåpelig; isteden snakket de hull i hodene på godtroende arbeidere om sin vitenskapelige sosialisme.

 

Hovedmassen av jøder gikk inn i kommunistpartiet i årene 1917-21. Jøden er den fødte opportunist; han har ingen overbevisninger og tror ikke på ideer; han tror bare på seg selv og det messianske løfte om å herske over verden. Med Sovjet-Judea skulle han komme meget nær dets oppfyllelse. Som vist hadde jødene imidlertid helt fra starten av sørget for å ta ledelsen i bolsjevik-partiet. De tar ingen sjanser. Og partiets ideologi måtte selvsagt bli marxismen. Hva er egentlig marxismens program og hvordan tjener det jødene? Er den bare en siste utvei for å demme opp for anti-kapitalistiske krefter?  Svaret er nei. Riktignok passer kapitalismen jødisk vesen som hånd i hanske, men slik vi kjenner den fra 1800-tallet er den sett med jødiske øyne ufullkommen. Den var en økonomisk ordning innad i nasjonalstater og ble holdt i tømme av et nasjonalt rettssyn og en rases æresbegreper. Jødene var stadig utsatt for å bli gjenkjent som et fremmedlegeme og for å vekke forargelse og avsky. Den eneste varige løsning på dette var å virke for å oppløse nasjonene og folkeorganismene, og bastardisere rasene. Liberalismen het den ideologi jødene klekket ut for å vareta denne oppgave. Men dette skjedde tidlig på 1700-tallet lenge før industrialiseringens og arbeiderbevegelsens tid. Liberalismen var usosial og kunne ikke møte den fattige, utbyttede arbeiders krav på 1800-tallet; den måtte oppgraderes og legge større vekt på et fellesskap, men fortsatt fornekte blodsbåndene. Resultatet var marxismen. Marxismen tilbyr et fellesskap som surrogat for nasjon og rase: "arbeiderklassen". Ikke bare det, men den hevder likefrem, med sedvanlig jødisk frekkhet, at nasjonen er en sammensvergelse mot denne konstruerte "arbeiderklasse". Den hevder at alt nasjonalt sjels- og åndsliv og all nasjonal organisasjon bare er midler til å holde arbeiderne nede og i lenker. Veien til frihet er "klassekamp" mot "borgerskapet". Marxismen var skreddersydd for å fremskynde den oppløsning liberalismen hadde begynt ved å avle militant fiendskap innad i folket og borgerkrigslignende tilstander. Den rakket ned på alle blodsbetingede anskuelser og holdninger - rasestolthet, folkeskikk, seksualmoral,... - og fremmet internasjonal sammenslutning av alle "arbeidere".

 

Denne oppfinnelse, "arbeiderklassen", tjener altså en dobbel funksjon: så splid i hvert folk, og fremme verdensomspennende makt på tvers av alle nasjoner, raser, religioner og kulturer. Når jødene akter å angripe et nytt land og ta over makten der, anroper de "arbeiderne" i landet og formaner dem til å forene seg med den internasjonale "arbeiderklasse". Deres utspekulerte skjemaer  avler svik mot alt en mann skylder troskap, fra slekten til rasen, og undergraver motstanderens samhold. Så snart det går opp for en at dette tankeskjema er et våpen i hendene på et blodsfellesskap gjennomskuer man svindelen og er helbredet. La det være sagt med en gang at marxismen langt i fra er død. Kommunismen i Russland brøt sammen slik den måtte, men marxismens program føres videre over hele Jorden under et annet navn. Den anti-kapitalistiske retorikk er tonet ned, man har banket støvet av liberalismen, nå tillemper man disse tvilling-ideologier stykkevis etter de rådende forhold i verden og hvert land. Målsetningen og programmet forblir det samme: oppløse og tilintetgjøre verdens nasjoner og raser, fremforalt de europeiske, og fremme global jødemakt og jødisk materialisme og pengetenkning. Vi er i full fart på vei inn i et Sovjet-Europa, bare 15 år etter at dårene feiret "seieren" over kommunismen. Massene ser alltid på hva ting kalles og ikke på hva de er.

 

Dette bør være tilstrekkelig til å forklare hvorfor det i realiteten, bak all politisk reklame, ikke er noen motsetning mellom kapitalisme og kommunisme. Kommunismen, slik jødene har utformet den, er ekstrem kapitalisme, en ytterliggående og menneskefiendtlig monopolkapitalisme, blottet for de sedelighetskrav som underligger borgerlig, germansk kapitalisme. Marxismens formål var ikke noe annet enn å fjerne de begrensninger som den gamle kapitalisme var underlagt og som vokste frem av folkelig samhørighet. Jødene kunne ikke bli allmektige så lenge menneskene hadde nasjonal bevissthet og kultur. Internasjonalisme, multikultur, kosmopolitisme er jødenes sterke side. De finnes i alle land og kjenner alle språk og etniske særtrekk. De kan uten vansker formidle og tilpasse et budskap i alle land samtidig. Det må være rotløst, blodløst, for at ikke jødene selv skal bli utelukket. Jøden i ett land som har oppnådd makt eller rikdom, hjelper jøden i et annet land til makten der og til å holde på den. Jødedommen er en global organisasjon, et globalt nettverk. Den jødiske høyfinans, hvor den enn har sitt sete, støtter jødenes streben i alle land, også når de står i spissen for anti-kapitalistiske bevegelser, for de vet at jøden ikke legger noen vekt på ideer og aldri ville angripe jødisk kapital; at de preker disse ideene for å beherske tidens strømninger. Så snart en idé mister oppslutning i folket (vertsfolket) er jøden den første til å "omvende seg" til noe helt annet, som tilfeldigvis er i vinden for tiden. Revolusjonen i Russland ble finansiert av jødiske bankhus i Amerika, Sverige og andre land. Den største bidragsyter var nok bankhuset Kuhn, Loeb & Co med direktørene Jakob Schiff, Felix Warburg, Otto Kahn, Mortimer Schiff, og Jerome H. Hanauer. Jakob Schiff tilsto dette offentlig i april 1917. Trotskij fikk i oppdrag av Jakob Schiff, Max Warburg og andre finansjøder å fyre opp revolusjon i Russland.

 

Fra november-dagene 1917 har bolsjevikene statsmakten, men de er en forsvinnende liten minoritet som kun holder stillingen ved list og terror. Den oppviglede pøbel er deres eneste støtte; folk flest er mot dem. Den forfatningsgivende forsamling, valgt under almen stemmerett, trer sammen 18. januar 1918 og velger en sosialrevolusjonær til formann, ikke en bolsjevik. Men bolsjevikene innkaller samtidig sovjet-kongressen, som er deres lydige redskap. Jøden Uritskij sprenger med 50 bevæpnede matroser forfatningsforsamlingen og jager dem på flukt. Under alt dette raser verdenskrigen videre og tyskerne rykker frem slik at bolsjevikene for sikkerhets skyld trekker seg tilbake fra Petersburg til Moskva. I Petersburg opprettes en "komitee til revolusjonært forsvar av Petrograd" som består av 5 medlemmer, hvorav 3 jøder: Uritskij, Goldstein (Volodarskij), og Drabkin (Gussjev). Leder for denne "nordlige kommune" er Bronstein (Trotskij), senere Apfelbaum (Sinovjev). Indre og ytre anliggender forvaltes av Uritskij.

 

Eneste måten å opprettholde et despotisk regime på som er uønsket av de brede lag i folket og har få tilhengere er terror, og bolsjevikene går straks hardt til verks. Den gamle armee eksisterer ikke mer, så de setter i gang med å samle tropper som er dem hengivne. I spissen for det militære apparat stiller seg Trotskij, og hans høyre hånd er jøden Ephraim Skljanskij. "Republikkens revolusjonære krigsråd" består først av 8 medlemmer, og av disse er 5 jøder: Trotskij, Skljanskij, Gussjev, Kamenev, Unschlicht. Andre ledende stillinger i militær-apparatet bekles av jødene Lasjevitsj, Posern, Sinovjev, Sokolnikov, Serebrovskij, Messing, Jurenev o.a.. Men dette militær-vesen strekker ikke til for å holde folket nede. Alt i desember 1917 oppretter de et beryktet terror-redskap, det mest brutale som noensinne er satt inn for å sikre et despotisk herredømme: Tsjekaen. Det var tsjekaens uhørte grusomhet som knekket de undertvungne folks motstand under revolusjons-månedene og borgerkrigsårene. Tsjekaen gjennomførte det program som jødene lenge har erkjent er nødvendig for å sikre seg absolutt og urokkelig herredømme i et land: utrydde hele blodsadelen i vertsfolket. Jeg mener ikke dem som bærer adelstitler, men de renrasede, begavede og karakterfaste. Systematisk og kaldblodig gikk man til verks og likviderte ganske enkelt alle som ga tegn til å ha et lys i ånden. Det omfattet f.eks. alle russere med utdannelse. Ved skyting og hengning tok Tsjekaen under årene 1917-23 livet av et svimlende antall mennesker. Samtidige sakkyndige anslår tallet til 1 760 000. Vi skal drøfte dette mer inngående senere. Borgere og velstående samfunnslag ble forintet; flertallet var nok likevel arbeidere og bønder.

 

Også i Tsjekaen spilte jødene en førende rolle, og den fullbyrdet deres plan og vilje. Selv om dens første 2 ledere var polakker (Dsersjinskij og Mensjinskij) var toppene forøvrig mest jøder: Uritskij ledet Tsjekaen i Petersburg, Josilevitsj bisto ham, Jagoda ledet innenlandsarbeidet og var stedfortreder til Tsjekaens leder (senere sjef for hele GPU), Messing ledet Moskva-Tsjekaen; Unschlicht, Mogilevskij, Artusov, Katznelson, Trilisser, Kogan, Breslau, Sachs, Goloschtschekin, Jurovskij, Safarov, Bela Kun (Aaron Kohen, "masseslakteren av Krim" og Ungarns bøddel), Semljatsjka, Kohn, Lander, Weinberg, Schwarz, Finkelstein, Ehlenkrieg, Grünstein, Meisel (Kedrov) og mange andre jøder fylte resten av Tsjekaens toppsjikt. De utførende organer besto av forbrytere av ymse nasjonalitet, mest ikke-jøder: latviere, russere, kinesere f.eks..

 

Det nye regimes utenrikspolitikk ledes av jøder, og i Brest-Litovsk forhandler Joffe, Kamenev, Sokolnikov, Trotskij og Radek med aksemaktene om fred. De haler ut tiden i håp om at frimurere og kommunister tidsnok skal få i stand generalstreik, massedesertering og opprør i Tyskland. Men det uteblir foreløpig og fredsavtalen undertegnes 3. mars 1918.

 

Om natten mellom 29. og 30. juli 1918 begås en redselsfull ugjerning som symboliserer slutten på det gamle Russland: Tsaren og hele hans familie blir massakrert i Jekaterinburg. De 3 hovedansvarlige er jøder: Jakob Sverdlov, en av de 10 øverste bolsjevik-førere; Goloschtschekin, ledende tsjekist og krigskommissar for Jekaterinburg; og Jurovskij, som sto i spissen for mordbanden.

 


Del 2: Frimureriet og den revolusjonære bevegelse i Russland

 

Her ved Solkorset legger vi stor vekt på å få frem de skjulte krefter og sammenhenger i historien og ikke bli stående ved ytre begivenheter. Satt på spissen kan vi si at den som ikke kjenner frimureriets hemmelige "arbeid", dvs. dets sammensvergelser og forbrytelser, i Russland intet vet om russisk historie. Logen dukker opp eller trer frem i dagen i Russland i 1736 og gjør seg bemerket som et redskap for det britiske imperium (Anglo-Juda). Den første provinsial-stormester av Russland er John Phillips i oppdrag for Lord Lovel, stormester for storlogen av England. Vi har altså harde bevis for at den revolusjonære hets, infiltrasjon og undergravning i Russland, i likhet med Frankrike, fra tidligste tid var en sammensvergelse styrt fra England. Som vi skal se senere har vi også bevis for at England var direkte innblandet i enkelte av frimurernes politiske mord i Russland. Alt i 1743 forbød tsarinne Elisabeth frimureriet og truet dem som trosset forbudet med slaveri. Men uvesenet forsvant selvfølgelig ikke fra Russland, og i 1762 styrtes og myrdes "prøysser"-tsaren Peter III som førte en prøysser-vennlig politikk i strid med Englands og Frankrikes interesser. Katharina (den Store) inngikk pakt med de revolusjonære mordere som ble finansiert gjennom den franske sendemann i Petersburg, marquis de Breteuil, og konsulen, baron Wolff. Hun bandt seg derved til en franskvennlig politikk, dvs. egentlig en loge-vennlig, liberal politikk. Det var frimurerne som på den tiden bestemte tidsånden i Frankrike som utlendinger identifiserte som fransk. Den beryktede høygradsfrimurer, martinist og jøde, grev St. Germain synes å ha vært mannen bak kuppmakerne og morderne.

 

Katharina den Store kom nå til makten (regj. 1762-1796) og hun var begeistret for frimurerdommen, for encyklopedistenes skrifter og de liberale og republikanske ideene i tiden. Under hennes regjering invaderte frimurerne samfunnslivet i Russland og stiftet utallige loger og forgårder som oppdro folket i encyklopedistenes, illuminatenes og martinistenes ånd. Forfatteren og skribenten, martinisten N.I. Novikov og rosekorseren J.E. Schwarz var de førende frimurere i Russland på denne tid. Novikov hevet keiserinnen selv opp fra offisers-løpebanen til kansli-tjeneste. Som kanaler for å formidle frimurerånden til folket opprettet frimurerne institusjoner av mange slag - skoler, lærerseminarer, sykehus, veldedighetsforeninger osv.. De tjente både som skalkeskjul og som propaganda: Hvis en frimurer gjør en god gjerning så må frimureriet være bra, ikke sant? Den som nyter godt av slik velgjørenhet har lett for å svelge de giftige ideene i samme jafs. Kommunistene i det 20. århundre fulgte samme strategi. Novikov skrev over 440 bøker og pamfletter som logene massedistribuerte over hele det russiske rike. For alle slags mennesker, selv for ammer og tjenestejenter, stiftet man forbund hvor det ble "muret". Man laget rett og slett klasser for senere bruk til klassekamp.

 

De russiske frimurere holdt livlig forbindelse med "brødrene" i utlandet, og særlig major Kutusov og baron Schröder var stadig på reisefot. Novikov deltok selv på den berømte frimurer-kongress i Wilhelmsbad i 1782 hvor revolusjonen i Frankrike ble planlagt ut i minste detalj. I 1776 var alle logene i Russland blitt forenet under en "Stor Nasjonalloge av Russland" og denne ble nå innordnet i verdensfrimureriet som frimurer-provins nr. 8. Mange russiske "brødre" deltok i den "franske" revolusjon av 1789: Major Kutusov og fyrstene Galitsin og Stroganov var f.eks. tilstede da bastiljen ble stormet, og Stroganov, en elev av anarkisten Romm, ble sogar medlem av nasjonalforsamlingen og tilhørte jakobiner-fløyen. Utover på 1790-tallet begynte opplysninger om kreftene bak den "franske" revolusjon å sildre inn til Katharina av Russland og hun foretok nå en grundig utredning. De politiske følger av, ja den politiske plan bak, de giftige anskuelser hun selv hadde vært med på å hylle begynte nå å demre for henne. Hun må i disse år ha ransaket seg selv og gjennomgått vidtgående forvandling i sine anskuelser, for hennes forhold til frimurerne er nå anstrengt, mistenksomt og iskaldt. I 1792 arresterer hun br. Novikov, sin tidligere yndling, og dømmer ham til 15 års fengsel. I 1794 stenger hun samtlige loger i Russland. Hun kunne ikke arrestere Kutusov, for han oppholdt seg i utlandet, men hun konfiskerte hans formue. Mange "brødre" ble sendt i forvisning.

 

Det sier seg selv at "brødrene" i denne krise la sine hoder i bløt for å finne måter å oppnå innflytelse over keiserinnens politikk på. Man grep til et gammelt knep som jøder flittig benytter seg av: man tydde til kjønnsdriften og det kjødelige begjær. Man sendte unge, kjekke menn til henne som overøste henne med fagre ord og spilte forelskede. Den gamle damen fikk et harem av mannlige kurtisaner omkring seg så hun badet i deilige løgner. Felles for disse unge menn var at de var symbolsk omskårne, kunstige jøder. Særlig merker vi oss br. Platon Zubov som vi straks kommer tilbake til. Så dør Katharina i 1796. En naturlig død? Vi vet ikke annet, men omstendighetene tatt i betraktning bør man være mistenksom. Vi vet noe annet: Samtlige tsarer etter Katharina frem til revolusjonen i 1917 ble - myrdet! Det eneste mulige unntak er Alexander I. Alle ble myrdet av frimurere eller jøder! Fra den "franske" revolusjon og fremover fører "brødrene" uopphørlig krig mot tsar-veldet og det gamle Russland. Det er en tilstand av permanent revolusjon, av alltid lurende attentater og truende opprør. De skjulte "brødre" er utrettelig beskjeftiget med å forgifte sinnene, smi renker og hetse mot det bestående.

 

Katharinas sønn, Paul I (regj. 1796-1801), kommer til makten. Han benåder Novikov og alle andre forviste frimurere på den betingelse at de ikke gjenopptar sin virksomhet. O hellige enfold! Dette storsinn koster ham snart livet. Paul var en sann folkevenn. Han gjennomførte mange sosiale reformer til beste for de undertrykte masser og skipet en uhørt rett som kaksene raste og alminnelige russere jublet over. Folket elsket ham. Og frimurerne hatet ham. De vil ikke lindre folkets lidelser og gi det oppreisning; de vil krisemaksimering for å utnytte folkets vrede som en revolusjonær kraft til å styrte det bestående og bringe dem selv til makten. En folkevennlig tsar var i deres øyne det værst tenkelige. Paul later til å ha gjennomskuet dem, for han forbød frimureriet. Frimurerne myrdet ham, og de myrdet også hans ettermæle hvor han vanligvis gjelder for en gal tyrann. "Diktator" og "despot" er ord de symbolske murere bruker på herskere som motsetter seg dem; hvordan "despoten" er kommet til makten og hva slags politikk han fører har ingen betydning. Tsar Paul ble kvalt i det michaelske palass ved Nevaen 11. mars 1801. Morderne skjendet siden liket for å få utløp for sitt hat. De var fyrst Jaschwill, Argamakov, og grev Zubov, alle frimurerbrødre. Lederen for sammensvergelsen var ministerpresident, utenriksminister, politipresident og militær-guvernør for Petersburg, br. grev Peter Ludvig Pahlen. England var innblandet: De sammensvorne fikk anvisning fra den britiske ambassade i Petersburg, og under attentatet lå et britisk krigsskip for anker på Nevaen like utenfor palasset, beredt til å ta morderne ombord og stikke til sjøs, skulle det slå feil.

 

Tronfølgeren, Alexander I, opphevet i 1803 sin fars logeforbud etter at direktøren for Petersburgs kadettkorps, br. Böber hadde redegjort for forbundets grunnsetninger. Verden vil ikke lære, verden vil bedras. Denne uuttømmelige godtroenhet! Det er den som er årsak til at hele den hvite menneskehet i dag står ved gravens rand. Det er ofte som om vi ennå ikke har oppdaget løgnens, bedragets og den onde viljes nærvær på Jorden. Frimurerne disker alltid opp de samme løgnene om veldedighet og menneskeforedling. Deres propaganda utad overfor oss "profane" er en annen verden enn deres indre vesen og hensikter. Under Napoleons-krigene gikk Alexander motstrebende med på å oppnevne br. fyrst Kutusov til hærens øverste sjef. Under br. Napoleons tilbaketog fra Moskva forrådte br. Kutusov åpenlyst Russland i det han avbrøt angrepet som ville ha knust Napoleons forkomne armee. Alexander var fullt klar over dette svik og mistenkte nok hva som stakk under. I 1822 forbyr han plutselig alle frimurerloger. Det var etter fyrste-kongressen i Verona samme år hvor forhenværende høygradsfrimurer grev Haugwitz, som var innviet i ordenens hemmeligheter, holdt et berømt foredrag hvor han avslørte alt han visste og advarte monarkene: At frimureriet er organisert kriminalitet i største målestokk og sikter mot intet mindre enn verdensherredømme; at revolusjonene i England, Amerika og Frankrike alle hadde samme opphav; at Cromwell og Napoleon kjente dette makt- og omveltningssystem og brukte det for sine formål; at det er en global sammensvergelse som sysler i lønndom under en falsk maske. Dette vakte som man kan skjønne voldsom bestyrtelse og forbudet hang truende over logene overalt i Europa. Men i Prøyssen lot kong Friedrich Wilhelm III seg nok en gang lure! Hans minister, Hardenberg, smigret ham med at embedsvesenet i Prøyssen var vern godt nok mot skjulte angrep fra hemmelige organisasjoner. Hva han ikke fortalte var at han selv, Hardenberg, var frimurer!

 

Det var ingenlunde bare Haugwitz som foruroliget Alexander. Forberedelsene til opprør og keiserdrap i Russland var langt fremskredne og Alexander godt underrettet. Det fantes bl.a. en frimurersk forgård som kaltes "redningsforbundet" og satte seg fore å revolusjonere Russland. Noen av de førende menn var oberstløytnant Pestel, Alexander Muravjev, Michael Lunin, fyrst Trubetskoi. Dikteren Pusjkin var også med. Forbundet spaltet seg i en nordlig og sydlig forening over uenighet om hvor voldsomt man skulle gå til verks. Den nordlige hadde medlemmer som fyrst Galitsyn, forleggeren Selimanovskij, oberst Batenkov, fyrst Obolenskij, fyrst Odojevskij, generalstabsoffiseren Nikita Muravjev, og revolusjons-dikteren Rylejev. I Syden agiterte offisere som Pestel, Muravjev-Apostol, Bestusjev. Den vanlige leser har vel liten interesse av disse navn og titler, men jeg tar dem med for å vise at den revolusjonære bevegelse langt i fra ble født av det undertrykte folk; de revolusjonære frimurere stammet fra et privilegert aristokrati. Paul Pestel var sammensvergelsens drivende kraft og onde ånd. Han mottok nyheten om at det var opprettet en "StorOrient av Polen", som imidlertid snart av forsiktighetsgrunner ble omdøpt til et "patriotisk selskap". Den ble ledet av major Lukasinski, fyrst Jablovski, og general Uminski. Nok en hemmelig organisasjon, "de forente slavere", så dagens lys under ledelse av brødrene Andreas og Peter Borisov o.a.. Disse forskjellige sammenslutningene var enige om at væpnet oppstand var veien å gå, men menn som var mildere stemt kviet seg for det forestående blodbad og man skjøv på det. I 1825 var man endelig rede til å fyre løs, men keiseren hadde fått kjennskap til planene i alle enkeltheter, noe de ikke var klar over. Da reddes de foreløpig av et mirakel: tsar Alexander I dør plutselig etter et kort sykeleie. Var det mord? Vi vet ikke.

 

Nikolai I kommer på tronen (regj. 1825-1855). De sammensvorne tror øyeblikket er inne til å slå til. Men tsar Nikolai slår opprøret ned, som siden er kommet til å hete dekabrist-oppstanden. Paul Pestel, Muravjev-Apostol, dikteren Rylejev og noen få andre henrettes; resten forvises til Sibir. De ledende menn i opprøret tilhørte loger som "til Sphinxen", "til de tre dyder", "Østens fakkel" og "les amis réunis", de fleste med sete i Petersburg. Sistnevnte loge bar samme franske navn som den i Paris hvor jakobinerne samledes! Forøvrig var jødene i Russland direkte innblandet i dekabrist-oppstanden: deres forbindelsesmann Gregor Peretz var kommet overens med dekabrist-lederne om at jødene skulle få like rettigheter i Russland etter tsarens fall.

 

Dekabrist-oppstanden innledet et århundre med permanent revolusjon i Russland som kulminerte i blodbadet av 1917 og borgerkrigsårene derpå. Frimurerne og alt deres ormeyngel virket utrettelig for å styrte tsar-veldet. Som nevnt greide de å myrde alle 4 tsarer etter Alexander I. Den hemmelige, overstatlige makt virket bak en mengde forskjellige masker og falske facader. Det var ikke en folkelig bevegelse; vanlige russere var ikke med på dette, og de revolusjonæres mål var ikke sosiale reformer til beste for folket. Mange mennesker innbilder seg fremdeles at kommunistene og "arbeiderbevegelsens" førere representerte arbeiderne og selv hadde slik bakgrunn. Men de var privilegerte og styrtrike menn som aldri hadde tatt i en hammer eller sigd. De var høyfinansens redskaper. Og deres våpen var terror. Den nihilistiske (anarkistiske) bevegelse i Russland på 1800-tallet er nokså godt kjent, takket være dikterne. Dostojevskijs hele forfatterskap kretser om kampen mellom nihilistene og - ja, og mennesker av godt hjerte som dikteren strever med å begripe, tegne, og holde frem som den livsoppholdende motsats til nihilistene. Han finner denne ytterste motsats i det uskyldige og naturlig fromme barn og legger sitt håp for Russlands fremtid i dets fang. Nihilisten fornekter alt, hater alt og vil rive alt i livet og menneskesamfunnet ned. Han er materialist og fornekter åndelige og sedelige verdier. Får han sjansen ødelegger han de skjønneste kunstverk og dreper de edleste mennesker. Mange trodde nok dette bare var uttrykk for tidens sykelige intellektualisme og ungdommens frihetstrang. Men i 1917 ble det blodig alvor av nihilismen.

 

Fyrster og borgerlige intellektuelle vil nok protestere her og si at deres frimureri var uttrykk for en liberal ånd, ikke en terroristisk. De tvetter sine hender for nihilistenes voldsmetoder. Slik har det alltid vært i frimureriet: til borgere og aristokrater sier man at logen er et menneskeforedlingens tempel for skjønnånder; til undertrykte arbeidere preker man revolusjon og kommunisme eller sosialdemokrati. Man har visst å ha noe å tilby alle slags personligheter med alle slags bakgrunner. Hva disse forskjellige kretsene ikke har villet innse er at de tjener ett og samme formål og den samme makt. Hvis en borger er for fintfølende til å begå drap og viker tilbake i skrekk for å søle sine hender til med annen manns blod, så overlater man den jobben til ett av logens råere medlemmer, eller helst til en bande av desperadoer som ikke har noen formell forbindelse med logen. Den jødiske materialisme som rår i logen skulle man tro utelukker alt åndelig-sjelelig innhold og at bare tørr, abstrakt intellektualisme blir igjen. Faktisk forholder det seg også slik, men man har til alle tider innsett behovet for et surrogat. I Russland var behovet særlig påtrengende fordi folk der borte har en sterk dragning mot mystikk og overtro. Derfor utfoldet frimureriet sine okkulte systemer som ingen andre steder og avlet en jungel av satanistiske og seksualmagiske sekter. Det hemmelighetsfulle omgitt av skrekk er materialistens fattige erstatning for et rikt sjelsliv. Han bøter på sin indre tomhet ved ekstreme, sanselige opplevelser i strid med lov og sed.

 

Nikolai I gikk i den grad hardt til verks mot alle tilløp til undergravning og sammensvergelser at han tjente seg tilnavnet "Europas gendarm". Da "brødrene" i 1848-49 hisset til opprør i Polen og Ungarn slo han dem besluttsomt ned med hard hånd. Som hevn mot den keiser de hatet over alt på Jord konspirerte de i gang Krim-krigen som endte med russisk nederlag. Til slutt fikk de hevn på tsarens egen person da hans livlege, professor Mandt, som var en døpt "tysk" jøde, forgiftet ham.

 

Nikolais sønn, Alexander II (regj. 1855-81) vant seg tilnavnet "befrieren". I 1861 opphevet han livegenskapet og befridde landbefolkningen fra godseiernes utsugning og trykkende formynderskap. I 1881 planla han en lov hvorved bonden skulle få egen jord og egen gård. Dette ville ha styrket keiserdømmet umåtelig med utallige takknemlige og tro russiske bønder. Det ble satt en stopper for dette. Men la oss ta begivenhetene i tur og orden. I 1864 skaper han den mest moderne rettsorden i verden, igjen til høylydte protester fra privilegerte stender og frimurerkretser. I 1861 og 1864 trommer "brødrene" sammen til kongresser i Leipzig og Dresden for å drøfte utviklingen i Russland. Beslutninger ble fattet som førte til opprør særlig i Polen, i 1863 og 1879. Alexander slo dem ned i blodige sammenstøt. Alexander ble utsatt for flere bombeattentater. I 1879 sprengte man den keiserlige hoffvogn i luften, men tsaren slapp fra det med livet. En av attentatmennene, frimureren br. Hartmann, flyktet til Frankrike hvor han fikk asyl; frimurerstaten Frankrike nektet å utlevere ham. I stedet lot de ham flykte til Anglo-Juda hvor han ble feiret og høytidelig opptatt i logen "Philadelphene". Etter syv mislykkede attentater lyktes det "brødrene" endelig i åttende forsøk å drepe tsaren. Det var i 1881. Mordet på keiseren ble besluttet i 1876 i revolusjons-komiteen i London, satt sammen av frimurere og jøder. Mordplanen ble utarbeidet av komite-medlemmene Liebermann, Goldenberg og Zuckermann, jøder alle tre. Goldenberg tilbød seg å utføre ugjerningen, men dette ble avslått med den begrunnelse at han var jødisk og attentatet derfor kunne virke mot hensikten! Russerne måtte ikke oppdage at de var under angrep av en fremmed makt. Brevveksling mellom de berømte høygradsbrødrene Felix Pyat og Garibaldi i mars 1880 bekrefter at attentatet i 1879 var frimurerverk. Pyat skriver i sitt brev bl.a.: "Fransk territorium må forbli et uantastelig tilfluktssted for utviste som liksom De med våpenmakt trakter etter å opprette den demokratiske og sosiale verdensrepublikk". Garibaldi svarer ham bl.a.: "Det politiske mord er hemmeligheten bak en vellykket gjennomføring av en revolusjon". På den anarkistiske verdenskongress i New York i august 1881 ble Hartmann møtt med ovasjoner. Amerikanske frimurere demonstrerte til støtte for ham og i protest mot henrettelsen av jødinnen Hessi Helfand som også deltok i attentatet.

 

Alexander III (regj. 1881-94) forsto ikke den nihilistiske vold rett. Han tok den som et tegn på at "pøbelen" hadde fått for mye frihet og opphevet nesten alle sin fars folkevennlige vedtak, akkurat som de sammensvorne ønsket. Dermed var Russland og keiserdømmet eslet for en ulykkelig utgang. Det eneste som kunne ha reddet tsar-veldet var om tsaren vant folket for seg slik Alexander II hadde gjort. Bare en folkelig keiser kunne ha motstått det frimurerske felttog. Også i utenrikspolitikken forvildet Alexander III seg inn på selvfordervelige veier som førte til forbund med frimurerstaten Frankrike, Russlands fiende, mot Tyskland. Alexanders mest innflytelsesrike rådgiver, Witte, var liberal og gift med en jødinne. Under denne uhellsvangre keiser overtok jødene mer og mer direkte ledelsen for det hemmelige "arbeid" i Russland.

 

I 1994 ble tsaren syk. Mens man i kirkene ba for ham, tente man i hemmelige synagoger lys og leste "den store Schamat" i Jahves navn. Man besvor rabbinerne å gjenta forbannelsen og ba til Jahve om at han måtte ramme tsaren med alle skjebneslag. Hoffet lot den berømte lege Zacharjin kalle fra Moskva, uten å vite at han var en døpt jøde. Denne lege bibragte så tsaren giften slik at sykdommen fikk en dødelig utgang uten at noen fattet mistanke.

 

Så kom tiden for Russlands siste tsar, Nikolai II (regj. 1894-1917). Under denne svake keiser skulle revolusjonen fullbyrdes. Den overstatlige makt fattet en dristig beslutning om å styrte keiserdømmene i Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland ved å fyre opp verdenskrig. Formelen var: Verdenskrig - Verdensrevolusjon - Verdensrepublikk! Vi har redegjort for dette i skriftrekken om forspillet til første verdenskrig. Verdenskrigen skulle bane vei for revolusjonen. Mesteparten av det hemmelige "arbeid" i Russland frem mot verdenskrigen dreier seg derfor om å sørge for at Russland kommer med i krigen. Men det er ikke nok: Verdenskrigen kan ikke våges hvis Tyskland og Russland står hverandre bi. Russland må bringes til å kjempe på vestmaktenes side mot Tyskland. De tre keiserdømmene man akter å styrte skal kjempe mot og svekke hverandre, og når folkenes kvaler er blitt uutholdelige skal så den indre, hemmelige fiende dra i gang opprøret som knuser den nasjonale makt og gjør også disse land til provinser underlagt den hemmelige verdensregjering. Det er planen. Men hvordan skal man sette Tyskland og Russland opp mot hverandre som har så mye felles i politiske anskuelser; hvordan sende Russland i armene på de plutokratiske vestmakter som er åpenlyse fiender av dets autoritære statsskikk? Man fant en løsning på dette også: Ved å fostre og fremme en panslavisk bevegelse. Frimurere innenfor det tyske og østerriksk-ungarske rikes grenser skulle lage bråk i en eller annen slavisk minoritets navn; når statsapparatene skred inn for å gjenopprette ro og orden skulle det gå et ramaskrik verden over om "brutal" undertrykkelse. De stakkars slavere skulle anrope Russland om hjelp i nøden, og forholdet mellom statsledelsene i Tyskland og Russland, liksom mellom folkene selv, ville stadig forværres.

 

Nettopp frimurerne i Russland, som fornekter enhver nasjonalisme (unntatt jødenes), var fanatiske panslavister: Isvolskij, Sasonov, storfyrst Nikolai Nikolajevitsj - kunstige jøder, menn som ikke vedkjente seg noen russisk identitet! Man gapte over bombastiske motsigelser: bolsjevisme på hjemmebane og etnisk chauvinisme på bortebane - uten å ta åpent parti for noen av dem. Man rådet tsaren til å bekjempe den revolusjonære bevegelse i Russland ved å støtte panslavismen, og han skjønte ikke at de to tjente samme formål og gikk hånd i hånd. Man innpodet ham at vestmaktene støttet panslavismen og at forbund med England og Frankrike derfor var naturlig. Hvem gjennomskuet den gang at panslavismen skulle avle fiendskap og krig mellom Russland og Tyskland, og at krigen i sin tur skulle fremtvinge revolusjon og sikre den seier? At følgen av panslavismen var at all slavisk nasjonalisme ble utryddet? Revolusjonære frimurere som Miljukov, fyrst Lvov, Gutsjkov, Maklakov, Nabokov osv., altså nettopp de menn som i 1917 styrtet tsaren, var de vildeste krigshissere over etniske anliggender som de i sitt stille sinn var fullstendig fremmede for.

 

Etter at Russland sluttet pakt med Frankrike i 1890 ble Stor-Orienten av Frankrike moderlogen til alle russiske frimurere. Politiske emigranter fra Russland ble gjestfritt tatt i mot i Pariser-logene. Marx og Engels var i sin tid medlemmer av denne Stor-Orient, liksom senere Lenin og Trotskij. Den opprettet i 1890-årene et institutt for å skolere fremtidens revolusjonære. Revolusjon var blitt vitenskap med egne professorer, og her lærte tusener av russiske studenter hvordan revolusjonen skulle settes i verk. Trotskij (Braunstein) fulgte forelesningene i 5 år. I 1910 besøkte den berømte frimurer d'Estournel Constant instituttet og hans budskap til br. Maklakov var: "Fortsett deres undermineringsarbeid, og dere skal høste frimureriets seier over Russland." Under feiringen i logen "La Renaissance" av at republikken ble forkynt i Portugal utla en taler seg over Russlands skjebne i disse ordelag : "Også en mektig stat i Norden skal snart forferdet bli var hvor dypt frimurerdolken har trengt inn i dens kjøtt og hvordan alle revolusjonære krefter styrter frem gjennom bresjen vi har slått."

 

Med støtte fra Stor-Orienten av Frankrike ble fra 1911 loger grunnlagt over hele Russland som forente folk av forskjellige stender og politiske strømninger, fra liberale til bolsjeviker. Frimurere var: Fyrst Lvov, Maklakov, fyrst Dolgorukov, Petrunkevitsj, Roditsjev, Teresjtsjenko, Sjingarev, Nekrassov, Stachovitsj, Gutsjkov, Miljukov, Kokosjkin, Obninskij, Efremov, Konovalov, Vjasemskij o.a.. Frimurere var også samtlige sosialistiske og kommunistiske førere: Savinkov, Avksentjev, Kerenskij, Burtsev, Apfelbaum (Sinovjev), Sobelsohn (Radek), Sverdlov, Tsjaikovskij, Lenin, Trotskij o.a.. Den velkjente anarkist, fyrst Kropotkin, påpekte at frimureriets hemmelige nettverk var den revolusjonære bevegelse uunnværlig ved at det tillot dem å øve innflytelse i de forskjelligste kretser. Russiske liberaleres opposisjonelle virksomhet sto i umiddelbar kontakt med frimurere hvorved de kunne trenge inn overalt, selv i de hemmeligste kroker i det administrative apparat til det selvherlige system. Alle revolusjonære partier, også de mindre kjente småpartiene som trudovik-partiet, kadett-partiet, og det folkesosialistiske parti, tilhørte forskjellige loger. Kort før revolusjonen i 1917 ble også militærloger stiftet som holdt møter bl.a. i palasset til grev Orlov-Davidov. Frimurere var generalene Polivanov, Russkij, Polovtsev, fyrst Vjasemskij o.a.. Selv kommandøren for det finnlandske livgarde-regiment, general Tjeplov, ble opptatt i en loge. Da en "broder" spurte ham hva han mente om tsaren, svarte Tjeplov: "Jeg dreper ham når dette befales."

 

I følge br. Sencholle, en av de høyeste brødre i Stor-Orienten av Frankrike på den tiden, som ytret seg herom i 1915, fantes det i Russland 49 loger, hvorav 6 i Polen. Samtlige var underlagt Stor-Orienten av Frankrike. Medlemstallet i hver loge måtte av sikkerhetshensyn ikke overstige 20. Medlemmene stammet mest fra aristokratiske og borgerlige kretser. Stormester for det "russiske" frimureri var fyrst Lvov. Tsaren var omringet av et slags "okkult politi" hvorav noen sto ham meget nær. Representanten for den første riksduma, E.L. Kedrin, oppsøkte br. Sencholle og ba om å bli opptatt i logen "Les Renovateurs" hvor Sencholle var mester. Så skjedde og Kedrin knyttet nære forbindelser til Stor-Orientens høyeste krets. Følgen var at man besluttet å opprette så mange loger i Russland som mulig. Br. Sencholle og br. Bouley ble utpekt til å utføre dette oppdrag. Av "tyske" frimurere i Berlin ble de tipset om hvordan de skulle sikre seg fri ferd gjennom det keiserlige Russland uten å vekke mistanke. På den russiske jernbanestasjon ved grensen skulle de holde utkikk etter en bestemt russisk offiser. Ham skulle de henvende seg til og vise det frimurerske kjennetegn. De fulgte dette råd og fikk straks pass og anvisninger for sikker ferd gjennom det russiske rike. I Petersburg fikk de den varmeste støtte fra den "russiske" intelligentsia, hvilket lettet oppgaven overordentlig. Den frimurerske kreft kunne spre seg, og det dukket opp svulster over hele riket.

 

Det var desværre vanlig på den tiden at russisk ungdom dro til Paris for å studere og pleie sosial omgang. Herigjennom falt mange av dem som offer for Vestens liberalistiske og revolusjonære ideer og tankegods - de ble systematisk forgiftet. Særlig skjedde dette gjennom "College Russe d'Etudes Sociales" som Stor-Orienten sto bak. Et kort utdrag fra et foredrag som professor Amphytheatrov ved dette institutt holdt i 1906 viser i hvilken ånd russisk ungdom ble oppdratt: "Måtte skjebnen engang unne oss å møtes i et Russland som kjemper for sine rettigheter med våpen i hånd og under røde faner. Jeg håper før jeg dør å få se de røde faner vaie over ruinene av Peter-Paul og Vinterpalasset."

 

Da revolusjonen veltet inn over Russland i 1917 fantes det to store grupper av revolusjonære: mensjevikene og bolsjevikene. Mensjevikene kalte seg også kadett-partiet. Førerne for dette parti var nesten uten unntak medlemmer av logen "Les Renovateurs" i Paris som hørte til Stor-Orienten i rue Cadet. Arbeidsdelingen mellom disse to grupper var omtrent den samme som mellom girondinerne og jakobinerne i Frankrike av 1789. Først måtte de liberale svekke det gamle regime og styrte tsaren; siden, når folket var blitt forsvarsløst og hadde brent broene bak seg, kunne "de konsekventeste foretredere for det internasjonale mureris politiske idealer" tre frem fra skyggene og overta. En av mensjevikenes hovedmenn var Miljukov. Hans viktigste oppgave i tiden etter februar-revolusjonen, som han fikk seg tildelt av Stor-Orienten, var å likvidere så mange russisk-nasjonale tropper som mulig, for å rydde motstandere av det kommende bolsjevik-regime av veien. Derfor var det ikke snakk om fred med Tyskland. Miljukov jaget den russiske hær mot de tyske linjer slik at Russlands beste menn ble slaktet av tyske maskingeværer. Men kun de tropper ble satt inn som var fremmede for frimureriet; de som hadde et russisk hjerte. Et visst armeekorps av latviere og litauere ble ikke sendt til fronten: det var fullstendig behersket av de revolusjonære og dannet senere kjernen i den røde garde under Lenins skrekkvelde.

 

Etter oktober-revolusjonen, da borgerkrigen brøt løs, overtok liberalerne som Miljukov, Kerenskij, Gutsjkov osv. en annen viktig rolle: de skulle late som de var styrtet og slutte seg til den væpnede motstand mot bolsjevikene under generaler som Wrangel, Denikin, Koltsjak, Judenitsj. I virkeligheten opprettholdt de over mellommenn forbindelser til Moskva og underrettet Trotskij, sjefen for den røde garde, om alle planer og bevegelser i den hvite leir. Trotskij kjente alle deres planer tidsnok til konsentrert og effektiv innsats av hele den røde kraft mot deres svakeste punkter. Den hvite armees fane ble således et likklede for millioner av verdifulle mennesker.

 

Del 3: Lenin og Stalin

 

Bolsjevik-regimet som ble satt opp i 1917-18 var svakt og i de følgende borgerkrigsår ofte truet. Jødenes maktstilling var på ingen måte sikret. Også innad i bolsjevikbanden kom det til motsetninger som var farlige for jødenes maktstreben. Jødediktaturet ble ikke forvirkliget over natten; det ble bygget opp gjennom årene etter revolusjonen og sto ikke ferdig selv ved borgerkrigens slutt. Murerne var særlig Bronstein (Trotskij), Apfelbaum (Radomyslskij, Sinovjev), Rosenfeld (Kamenev), og Sobelsohn (Radek). Lenin var partiets og statsapparatets overhode, med jødisk blod i årene, frimurer og jøde i ånden, helt hengitt jødenes sak. Han grep gang på gang inn til fordel for jødene. Så lenge han levde og virket var det vanskelig å få has på jødeveldet i revolusjonære kretser, revolusjonens ikon som han var. Men da sykdom i 1922 tvang ham ut av politikken og særlig etter hans død i 1924 flammet motstanden mot jødene opp på ny. Først med Stalins oppgang til allmakt i 1927 var jødemakten blitt urokkelig. Maktkampen mellom Trotskij og Stalin sto ikke mellom jøder og ikke-jøder, for også Stalin var jødenes mann, like meget som Lenin hadde vært det.

 

Bolsjevikene krevde og forkynte før og under revolusjonen at all makt skulle samles i arbeider- og soldatråd, de såkalte sovjets. Men så snart disse hadde hjulpet bolsjevikene til makten og revolusjonen var over, ble det klart at de bare var blitt utnyttet og ikke var tiltenkt noen rolle i "Sovjetstaten". De skulle bare tjene som forkledning for regimet og gi det skinn av arbeiderstat og "proletariatets diktatur". De fikk ingen makt. All makt ble samlet i kommunistpartiet, innad i dette i sentralkomiteen, og innad i denne igjen i politbyrået hvor et fåtall menn tok alle viktige beslutninger. Jødenes veldige overrepresentasjon i disse organer vitner slående om jødeveldet, og den stiger ettersom vi beveger oss oppover i hierarkiet mot høyere organer. Her er tallene fra tiden under Lenin:

 

Tabell 1. Jødenes andel i bolsjevikherredømmet under Lenin

 

Andel av Sovjetsamveldets befolkning         1,77%

Andel i det Kommunistiske Parti (1922)    5,2%

Gjennomsnittlig andel i sentralkomiteen    25,7%

Gjennomsnittlig andel i politbyrået  36,8%

Andel i politbyrået da Lenin trekker seg tilbake     42,9%

 

Da Lenin i 1922 forsvinner fra den politiske scene bryter bitter maktkamp ut som varer i 5 år. Jødene forsøker å tilrive seg høye stillinger i parti- og statsapparat som hittil har vært besatt av ikke-jøder, men dette slår feil. 4 menn nappes om å bli partiets nye overhode: Sinovjev, Kamenev, Trotskij og Stalin. 3 jøder og 1 georgier. Til jødene slutter selvfølgelig også Radek seg. Utad dreier kampen seg om prinsipper: Stalin hevder streng sentralisme i parti og stat, og vil bygge et bærekraftig grunnlag for bolsjevismen i Sovjetsamveldet før verdensrevolusjonen våges. Trotskij forfekter "demokratiske" metoder og vil presse på for verdensrevolusjon med det samme. Bak talemåtene ligger det taktiske beregninger: Stalin har overtaket i partiapparatet og Trotskij frykter at han vil bli utstøtt; denne vil derfor hindre at ting faller til ro og størkner i en ufordelaktig stilling. I stridens hete blir alle midler tatt i bruk; begge sider tyr til sluhet og brutalitet. Den seigere, hensynsløsere, sluere seirer: Stalin. På den 15. partidag i desember 1927 knekker han sine motstandere for godt. Trotskij blir forvist til Turkestan. I 1929 utvises han fra Sovjetsamveldet. Han begynner da sin flukt som verdensrevolusjonær og drar fra land til land, brygger sammensvergelser mot deres regjeringer. Han kommer til Tyrkia, Frankrike, Norge (som Det Norske Arbeiderpartis ærede gjest) og endelig til Mexico. Han prøver å samle sine tilhengere i en 4. Internasjonale. 22. august 1940 faller han for et attentat anstiftet av Stalin.

 

Sinovjev og Kamenev sendes ut i provinsen. Senere tas de på ny opp i partiet ("rehabiliteres") og betros underordnede poster, inntil mordet på bolsjevikføreren Kirov i desember 1934 da de på ny anholdes og forvises til Ural. Endelig anklages de under "Trotskist"-prosessene i august 1936, dømmes til døden og blir skutt. Radek sendes til Tomsk i Sibir for et år, inntil han finner på å spille angrende synder hvorpå han rehabiliteres og begynner en karriære som utenrikspolitisk journalist. Det ender mot slutten av 1936 med at han anholdes og anklages for "trotskisme", dømmes i februar 1937 til 10 års fengsel.

 

Dermed var forsøket til klikken av de mest fremstående jødiske bolsjeviker på å gripe all makt i staten slått feil. Det er merkverdig. Likevel betød ikke det at jødene var danket ut. De satser alltid på alle hester for å sikre seg. Etter at Lenin ble borte og maktkampen satte inn forskjøv makten seg fra politbyrået til sentralkomiteen og sentralkontrollkommisjonen i partiet. Jødene visste å erobre en sterk stilling i disse organer. Selv om de i 1927 bare har 12% i politbyrået, har de 18% i sentralkomiteen og 31% i sentralkontrollkommisjonen som bestemmer partiets sammensetning, og dermed utøver de en veldig makt.

 

Partidagen i desember 1927 medfører et vendepunkt i jødisk maktpolitikk. Den ene jødiske leir møter en brå slutt. Det er Trotskij-leiren. Mens Trotskij, Sinovjev, Kamenev og Radek støyende forsvarer sin posisjon overfor partiet og hele Sovjet-offentligheten, har en listigere jøde alt fattet det utsiktsløse i denne kamp. I 1927 oppstår plutselig en ny jødisk leir omkring Lazarus Mosessohn Kaganovitsj. Han har innsett at Stalin er den kommende mann og stiller seg besluttsomt ved hans side, lenker ham til seg, gjør seg uunnværlig, og samler alle jøder omkring seg som lar seg løsrive fra Trotskij-leiren. Han er snart overhodet til en ny jødisk klikk som holder sammen når det gjelder, farer med Stalin gjennom tykt og tynt og vet å påvirke hans beslutninger. Kaganovitsj-klikken blir den avgjørende maktfaktor i Sovjet-staten. Og dermed er Sovjet-Judea endelig fast forankret - som ved et under i det øyeblikk da det sto for fall.

 

Stalins kamp mot Trotskij-klikken hadde intet med antisemittisme å gjøre. Naturligvis tok han ikke til motmæle mot antisemittiske toner som ble slått an, siden de tjente hans sak der og da. Men det ble andre boller etter at han hadde vunnet og ikke lenger hadde fordel av antisemittisme. Han var nå selv viet til en ny jødisk klikk. Ikke motstrebende men villig knyttet han til seg nære jødiske medarbeidere og ansatte jødiske funksjonærer i alle poster høyt og lavt. Således blir Stalin-epoken en tid hvor jødene befester sin makt.

 

I desember 1936 forkynte man den nye Stalinske forfatning i USSR hvor det heter: "All makt i USSR tilkommer arbeiderne i by og land, legemliggjort ved rådene (sovjetene) av deres foretredere. " (artikkel 3). Og: "Statsmaktens høyeste organ i USSR er det øverste råd." (artikkel 30). Alt lenge hadde Sovjetpropagandaen fremstilt USSR som verdens mest demokratiske stat; nå fikk den også skinn av parlamentarisme. Omverdenen var naturlig nok spent på dette øverste råd som skulle utøve all makt i staten og stille Stalin i skyggen. Det ble "valgt" ett år etter at forfatningen trådte i kraft, i desember 1937. Man fikk se det man måtte forvente: terroriserte velgere og dresserte kandidater. Det brutale statskapitalistiske jødevelde nøyde seg ikke med å drive gojimmassene som slaver og slakte dem når de var utslitt eller ville bedre sin lodd, det skulle også ha dem til å spille teater og leke lykkelige frigjorte arbeidere som skamroser sine bødler. Forøvrig inneholdt forfatningen sikringer mot at noen motstander av regimet skulle kunne nå opp i rådene og kunngjøre en annen vilje: artikkel 135 utelukker personer fra valgene som domstolene har fratatt stemmeretten og valgbarheten. Alle som var mistenkt for å ha egne tanker og meninger ble politisk kastrert og millioner av dem ble sendt til det høye nord eller til Sibir hvor de gikk til grunne i tvangsarbeidsleire.

 

Men man tok ikke sjansen på at man hadde fått rensket ut alle folkelige russere; for sikkerhets skyld gjorde man det med artikkel 141 umulig for uavhengige kandidater å stille til valg i det man innskrenket retten til å nominere kandidater til kommunistiske foreninger av ymse slag med partiapparatet i spissen. Ingen kandidater ble tålt som ikke regimet selv hadde håndplukket. Ironisk nok var selv dette ikke nok til å døyve enhver kritisk røst. I et grusomt tyranni klekkes motforestillinger raskere ut enn de kan knuses. Systemets egne kommunistiske kandidater ble ofte nok funnet umulige og uten nærmere redegjørelse utstøtt fra valgprosessen og likvidert. Intet foraktet bolsjevikene mer enn et menneskeliv, intet var billigere i Sovjet-Judea, intet nølte man mindre med å tilintetgjøre. Kunne man ikke bruke en mann fordi han var mindre enn nesegrust underdanig, mindre enn halleluja-stemt mot "kameraten" (Stalin), så anså man at man like gjerne kunne drepe ham. De som slapp gjennom nåløyet og nådde det øverste råd var viljeløse verktøy for regimet, vettskremte små mus som skydde oppmerksomhet, ikke mer enn utstillingsdukker i regimets propaganda. Det øverste råds sammensetning var uten betydning; det bejaet alltid begeistret Stalins politikk.

 

Artikkel 126 i forfatningen sier at "de mest aktive og bevisste borgere forener seg i Sovjetsamveldets kommunistiske parti... som utgjør samtlige arbeiderorganisasjoners førende kjerne..." Med dette legitimerer man det faktum at all makt var samlet i kommunistpartiet. Å være medlem av partiet var et privilegium som ofte skilte mellom liv og død. Den som hadde partibok nøt særbehandling og unngikk den verste nød. Det var derfor den største ulykke å bli utstøtt av partiet og ofte ensbetydende med døden, om man mistet sitt levebrød eller ble arrestert og likvidert av det hemmelige politi. Medinnflytelse ga derimot ikke medlemskapet. Dagene da partiet var en revolusjonær forsamling hvor alle kunne reise seg og gripe ordet og hevde sitt syn var forlengst svundne; under Stalin ble all motbør mer og mer møtt med rå terror, selv når den kom fra gamle bolsjeviker. Tusener av partimedlemmer ble tatt av dage av Stalins bødler. Sentralkomiteen av 1934 var i 1939 nesten utradert, bare rester besto.

 

Den virkelige makthaver i USSR var Kaganovitsj-klikken med Stalin som frontfigur. Den utøvet sin makt på to måter: For det første hadde den besatt alle stillinger i den øverste partiledelse, i generalsekretariatet, politbyrået og organisasjonsbyrået, altså de viktigste postene i sentralkomiteen. Herfra behersket den diktatorisk det midlere og lavere partiapparat. For det andre var klikkens menn samtidig førende i folkekommisariatene som kan sammenlignes med ministerier eller regjeringsdepartementer i Vest-Europa. "Ministrene" dannet USSRs regjering. Klikken fylte toppstillingene i både parti- og statsapparatet. Sovjet-Judea i Stalin-epoken er den kjensgjerning at Kaganovitsj-klikken var i jødenes vold. Den besto av jøder, av ikke-jøder som var gift med jødinner og hadde gått opp i jødefolket, og av en tredje gruppe av åndelige jøder som var underlagt de to andre. Denne jødemakt behersket ikke bare Russland og tilgrensende land, den styrte også Komintern og dermed hele verdensbolsjevismen.

 

La oss se nærmere på denne klikken. Hvem hørte til den og hvordan oppsto den? Dens røtter ligger i maktkampen etter Lenins frafall i 1922. Samme år lykkes det Stalin å bli valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Det var den gangen en mindre betydelig stilling, men gjennom års slu renkespill i kulissene klarer han å heve den opp til et avgjørende maktsentrum. Alt på denne tid tilhører den ukrainske jøde Kaganovitsj, siden 1911 medlem av bolsjevikpartiet, hans nærmeste krets av medarbeidere og fortrolige. Særlig etter den 12. partidag i 1923 blir de to menns samarbeid stadig tettere. Stalin sørger for at Kaganovitsj blir innvalgt i sentralkomiteen, og i 1924-25 er han alt blitt sekretær for samme. Fra denne styrkeposisjon setter de inn det avgjørende slag mot Trotskij og hans menn.

 

Forholdet mellom Stalin og Kaganovitsj er ikke opplagt; man må kjenne begge menns karakter, deres politiske løpebane, deres mål, for at forholdet mellom dem skal kunne bedømmes riktig. Stalin er frontfiguren, det røde diktaturs overhode; Kaganovitsj er hans stedfortreder, hans høyre hånd, hans jernkommissar, den usynlige som holder seg i bakgrunnen og trekker i trådene. Stalin er med sin robuste energi, sin uhyrlige brutalitet, sin sluhet, sitt primitive åndelige nivå, utvilsomt den som er best skikket til å lede bolsjevik-diktaturet utad. Trotskij sier om ham at hans ensporethet, hans empirisme, hans psykologiske plumphet var hans styrke. Hans politiske horisont var snever, men desto større hans utholdenhet og standhaftighet. Lenin verdsatte hans hårdhet og praktiske forstand, men holdt ham også for illojal og tilbøyelig til maktmisbruk.

 

Kaganovitsj var en helt annen type. Han hadde usedvanlig organisatorisk talent og forsto bedre enn noen å lede alle mulige konferenser og kommisjonsmøter og opprettholde sitt herredømme over diskursen. Men det fantes neppe to meninger om hans moralske kvaliteter. I partikretser var han beryktet for upålitelighet. Man kunne ikke stole på hans ord; like lett ga han løfter som han trakk dem tilbake. Han begynte sin parti-karriære i en tid da troløshet var etterspurt - mon han ikke hørte til dem som drev denne etterspørsel i været? Han var den typiske renkesmed, trådtrekkeren i bakgrunnen. Hans snarrådige sluhet, store arbeidskraft, gode hukommelse, fremheves. Denne mann var sikkert klokere enn Stalin; var den brutale georgier med sin robusthet Stalin-klikkens hjerte, så var Kaganovitsj dens hjerne. Han lærte av Trotskijs, Sinovjevs, Kamenevs feilslåtte forsøk hvordan han skulle bygge opp en jødisk maktbastion i USSR. Han lar Stalin, en ikke-jøde, innta førsteplassen; men selv organiserer han klikken og vet å styre dens beslutninger.

 

For å sikre seg mot enhver mulighet for at Stalin kunne vende seg mot ham, tydde Kaganovitsj til et gammelt velprøvet jødisk maktmiddel: Han fikk Stalin gift med sin datter Roisa. "Russlands Esther" er hun blitt kalt. Hun begynte som Stalins privatsekretær og det varte ikke lenge før hun var hans illegitime kone.

 

Kaganovitsj samlet de viktigste stillinger i sin hånd: Stalins stedfortreder som generalsekretær i partiet, medlem av politbyrået, medlem av organisasjonsbyrået, og formann i kommisjonen for partikontroll. Ytterligere 8 formannskap i parti- og regjeringskommisjoner suger han til seg. Han gjennomfører gjentatte ganger utrenskningsaksjoner i partiet hvor alle motstandere av Stalin-klikken hensynsløst utryddes. Sommeren 1933 "renser" han det ukrainske partiapparat for alle elementer som motsetter seg Moskvas sentralistiske politikk. Skrypnik, Ukrainas førende mann, en gammel bolsjevik som i tillit til sin autoritet som mangeårig venn av Lenin drister seg til å protestere mot Moskvas undertrykkelse, blir styrtet og begår selvmord. I 1937 "renser" Kaganovitsj på ny kommunistpartiet i Ukraina og hugger ned Ukrainas ubestridte diktator fra 1933 til 1937, Postysjev.

 

Det er Kaganovitsj som fra 1929 sammen med flere andre jøder - Jagoda, Baumann, Krinitskij, Jakovlev (Epstein) - gjennomfører tvangskollektiviseringen av landbruket, ett av hovedprogrampunktene i Stalins femårsplan. I 1935 foretar han en nyorganisering av transportvesenet i USSR etter at dettes fiasko truer sovjetisk opprustning. Sommeren 1937 utnevner han seg selv til folkekommisar for tungindustrien da produksjonen, særlig av kull og olje, blir liggende stadig lengre bak skjema og dermed igjen truer opprustningen. Metoden er denne: Han inntar et embede, rensker ut alle i sine omgivelser som ikke hører til hans klikk, ansetter sine egne folk, og ender med å overlate embedet til en av disse. Dette gjentar seg utallige ganger. Den eneste stilling han holder hardt på er den som Stalins stedfortreder i partitoppen.

 

Men før alt dette var Kaganovitsj mannen som organiserte Stalin-klikken etter Trotskij-klanens endelige nederlag i 1927. Først blir den stedfortredende jødiske GPU-sjef Herschel Jagoda forfremmet til øverste leder for GPU. På oppdrag fra Kaganovitsj-Stalin setter han i gang likvideringen av Russlands selvstendige bønder, det eneste samfunnslag de frykter alvorlig motstand fra. Bøndene, de berømte kosakkene, masseforintes i dødsleire under dekke av tvangsarbeid. Jagoda blir en av klikkens viktigste støttespillere, men han blir også mektigere enn han har godt av. Kaganovitsj og Stalin har stadig angst for svik og kupp. Bit for bit avkles han sine embeder, og i mars 1938 anklages han for "trotskisme", å knytte forbindelser til klikkens motstandere, og blir skutt.

 

I hans sted trer Jeschov, en krypende underdanig mann som aldri har gjort annet enn å utføre Kaganovitsj-Stalins befalinger. Han er ikke jødisk, men gift med en jødinne og står under Kaganovitsjs innflytelse. Han klatrer opp til høye verv sammen med klikkens opprykning til eneherredømme. Det er den fryktelige terror han øver mot alle mistenkte opposisjonelle etter mordet på Kirov i 1934 som kvalifiserer ham for toppvervet i GPU som han inntar i september 1936. I to år leder han det sovjetiske innenrikskommisariat. Det er to av de blodigste i Sovjet-Russlands historie.

 

Men så faller han i unåde og erstattes i desember 1938 av georgieren L.P. Berija. Han rykker hurtig opp i fremste rekke blant klikkens menn.

 

En sentral figur i maktgruppen om Stalin er Molotov. Han er ikke jødisk, men gift med en jødinne. Siden 1920 har han samarbeidet nært med Stalin og oppnår under maktkampen stilling som 2.sekretær i sentralkomiteen. Snart rykker han opp i politbyrået og blir i 1931 formann i folkekommisarenes råd (ministerpresident). I 1939 etterfølger han Litvinov (Finkelstein) som folkekommisar for utenrikssaker. Han er nå Stalins nærmeste medarbeider nest etter Kaganovitsj.

 

I 1937 dukker jøden L.S. Mechlis opp i klikkens indre kjerne. Han kommer fra en stilling som sjef for dagbladet "Pravda", blir i november 1937 leder for presseavdelingen i partiet og i desember den viktige post som leder for den røde armees politiske forvaltning. I september 1940 utnevnes han til folkekommisar for statskontroll, en meget viktig post. Han blir også viseformann for folkekommisarenes råd.

 

Gjennom sin bror Lazarus blir Michael Mosessohn Kaganovitsj  trukket inn i den engere krets. Han leder lenge flyvemaskin-industrien og overtar siden ledelsen for hele krigsindustrien. Han er medlem av sentralkomiteen og organisasjonsbyrået. Han har forbindelser til storindustrien i USA og knytter jødemaktene i de to land sammen.

 

Oppgaven å påvirke arbeidermassene varetas av jøden N.M. Svernik som leder Sovjets fagbevegelse. Han er medlem av organisasjonsbyrået, kandidat til politbyrået og fra 1938 president i nasjonalitetenes råd.

 

Til Stalin-Kaganovitsj -klikken hørte videre et antall funksjonærer i høye stillinger som i partikretser bar berømte navn men som på denne tid, på 30-tallet og under krigen, hadde liten politisk innflytelse. Nevnes kan A. A. Andrejev, A. A. Sjdanov, M. I. Kalinin, N. S. Krusjtsjov, A. I. Mikojan, og K. J. Vorosjilov.

 

Utenrikspolitikeren til Stalin-Kaganovitsj -klikken var fra 1930-1939 den velkjente jøden Finkelstein, som for å gi sin jødisk-bolsjevistiske politikk et russisk ansikt tilla seg det russiske adelsnavnet Litvinov. Kort etter at Stalin og Kaganovitsj kom til makten ble russeren Tsjitsjerin avsatt som utenrikskommisar. Finkelstein trådte i hans sted og snart var dette kommisariat ett av de mest forjødede både i personal og politikk. Finkelstein førte i disse 9 år den utenrikspolitikk klikken ønsket, men hørte aldri til dens innerste kjerne, vel fordi hans opphold utenlands og hyppige omgang med vestlige politikere gjorde ham suspekt i bolsjevikenes øyne. Hans metoder slo til slutt feil og det kostet ham jobben, men ikke hodet.

 

Motstanden mot denne klikken og dens tiltagende despoti, undertrykkelse og massemord, var omfattende og først eliminert til siste rest kort før annen verdenskrig. Mordet på Kirov var uttrykk for en utbredt ulmende misnøye i partikretser. Kaganovitsj oppnevnte Jesjov og jøden Sorensohn (Agranov) til å slå brutalt ned på den minste antydning til motstand i partiet. Snart oppløses "Forbundet av gamle Bolsjeviker" og "Forbundet av forhenværende Katorga1-fanger" som murrer mot tiltagende terror ovenfra. Jøden Stetskij "renser" pressen. I 1935 styrtes Jenukidse, en av de siste som motsetter seg de ytterste virkemidler for å tvinge igjennom bolsjevismens sjels- og raseforintende politikk. I 1936 blir det "Kommunistiske Akademi" oppløst. Endelig tar man et siste, altutslettende oppgjør med den "trotskistiske opposisjon": Systematisk likviderer man alle mistenkelige personer; i august 1936 Sinovjev, Kamenev og 14 andre, i januar 1937 Radek, Sokolnikov, Pjatakov, Serebrjakov o.a., i desember 1937 Karachan, Jenukidse o.a., og endelig i mars 1938 Bucharin, Rykov, Jagoda, Krestinskij, Rosengolz, Ivanov, Tsjernov, Grinko, Sjarangovitsj o.a..

 

1Katorga-fanger : politiske fanger under tsar-dømmet

 

Etter Trotskijs fall i 1927 løste Sovjet-jødedommen seg stort sett fra ham, men noen prominente medarbeidere vegret seg for å tjene den nye klikken nedenfra og holdt seg til ham. Dette var en maktkamp mellom to jødeklikker og lederen for den fremherskende av dem, Kaganovitsj, utryddet skånselløst dem av sine rasefeller som klynget seg til den nederlagsdømte gruppen og derved satte jødenes maktstilling i Sovjet-Russland i fare. Også andre opposisjonelle grupper ble utslettet, f.eks. marsjall Tuchatsjevskij og hans tilhengere i juni 1937, og i månedene derpå en lang rekke andre offisere av høy rang. Stats- og partiapparatet ble underkastet grundig utrenskning i årene 1934-1938 og alle virkelige og innbildte indre fiender utstøtt og drept. Stalin kunne skue tilbake på en blodvei så grufull som ingen annen despot i moderne tid kan vise maken til. Hans vei til allmakt var å samarbeide med alle ledende partimenn, men samtidig smi renker mot dem bak deres rygg, og når tiden var inne å sette inn et brutalt kupp og rydde sine rivaler av veien.

 

Rønnaug