Abrahams ætt

http://www.solkorset.org/jodene/index.xml
 

del 1: Oldtidshistorisk grunnriss

 

 

På slutten av 1700-tallet måtte Herder (Johann Gottfried von, tysk dikter og filosof) i sitt store verk Ideen zur Geschichte der Menschheit med vemod tilstå at de råere nasjonene i Europa alt var frivillige slaver under den jødiske åger. Hundre år senere, rundt år 1900, kunne Houston Stuart Chamberlain i sitt banebrytende verk Die Grundlagen des neunzehnten Jahrhunderts tilføye at det samme nu gjaldt størstedelen av den siviliserte verden. Og Jødemakten hadde i mellomtiden oversvømmet alle skranker og spredt seg fra pengeforretninger til vår presse,våre regjeringer, vår rettspleie, vitenskap, handel, litteratur, kunst - ja, noe så nær alle livsgrener var blitt frivillige slaver under Jødene og slepet kjettingen efter én fot, om ikke efter to. Drevet av ideelle beveggrunner slo Europeeren vennligsinnet portene opp på vidt gap, og inn styrtet som en fiende Jøden, stormet alle posisjoner og plantet sin vesensfremmede fane overalt hvor vår forfalne egenart hadde slått sprekker. Nye hundre år er nu gått, og hva kan vi si til disse to som fra sine graver forhører oss om vår videre ferd? Vi må vel med vemod tilstå at vi idag sleper kjettingen efter begge ben og begge armer, at den frie vilje er muret inne i avmakt, og at vi ikke lenger kan skrive lærde verk om hva som er vederfaret oss og hvor vi befinner oss.

 

Den ulykkelige kjensgjerning er at vi idag vet mindre om Jødenes sanne vesen og historie enn man gjorde for hundre eller to hundre år siden eller enda lengre tilbake. Oldtidens vismænn kunne gi treffende karakteristikker av dem og advare sine landsmænn mot dem, Jesus Kristus kunne føre felttog mot disse "djevelens sønner", middelalderens paver kunne forbanne og brenne deres ondskapsfulle skrifter, Luther kunne blottlegge deres løgnaktighet og forherdede mammonisme, fritenkere i nyere tid kunne begynne opprullingen av hele forferdeligheten fra Abraham og fremover. Men alt dette er idag glemt. De ærverdige gamle opplysningsverk ligger der i underjordiske magasiner og samler støv. Prøver du å låne en slik bok på et bibliotek vil du typisk finne at eksemplaret ikke har vært utlånt på et halvt århundre, eller at bladene må skilles med pennekniv fordi det aldri har vært lest! Så må vi som idag stiller oss i vårt folks tjeneste møysommelig grave frem alt det som var og begynne forfra med folkeopplysningen. Hvilken oppgave å skulle trenge inn i de brede lag av folket med dette budskap! Et folk som gjennom lange tider har fått sin daglige dose og er blitt viklet inn i løgn og ført omhyggelig på villspor! Noen skriker hysterisk bare vi viser oss og frykter at vi skal ta fra dem livsløgnen deres - Holocaust, Jødetilbedelsen, humanitets-flosklene og alt det der. Men alle menneskers likhet og likeverd, all rasismes vederstyggelighet, oppblanding av alle folkeslag og kulturer i en nedbrytende og homogeniserende verdensborgerdom - det er noe Jødene forkynner for oss Gojim ("kveg" dvs. "hedninger", ikke-Jøder), men slett ikke praktiserer selv. I 2500 år har Jødene forplantet seg i isolasjon, bare brudt med overlegg for å tilegne seg visse skattede egenskaper og for å få en fot innenfor mæktige sirkler. De lukket seg inne i seg selv og bevarte sin arv og egenart, omgitt av en mur av hat og fiendskap mot alle utenforstående og alt ujødisk liv. Slik har de bestått og turer frem som før den dag i dag.

 

Det vrimler av vrangforestillinger om Jødene. Mange tror at Jødedommen er en religion og at Jøde er enhver som bekjenner seg til den. Jødene selv oppmuntrer denne oppfatning av dem - er forøvrig selv opphav til den - siden intet skinn er uskyldigere enn samfunnet av fromme troende. En slik innhyllende kappe er uunnværlig når man blir bedt om å forklare omliggende folk hvorfor man avsondrer og distanserer seg fra andre. Men hvis Jødedommen var en religion så måtte man vel ønske omvendelser velkommen? Man kan omvende seg til Kristendommen, Islam eller Buddhismen og bli tatt imot som en bror blant trosfeller som lykkønsker en med å ha skuet lyset - kan det samme skje under Jødedommen? Svaret finner vi i det som utgir seg for å være et hellig skrift: Torah - som de kristne kaller Det Gamle Testamente. I Deuteronomium XXIII, 2, står å lese: "Ingen bastard skal komme i Jahves menighet, ikke efter ti generasjoner". I sin strengeste form tillater loven intet ekteskap mellom Jøde og ikke-Jøde. I femte Mosebok, VII, 3, leser vi: "Din datter skal du ikke gi sønnen deres, og deres datter skal du ikke ta til din sønn". Men bare for en Jøde å la sin sønn ekte en fremmed kvinne betegnes som en synd mot Gud. Så lenge den mannlige linje alltid holdes ren, kan man tillate seg å skjære av noen av kvinneknoppene og ofre dem for verdslige mål: Fotfeste i fiendens leir! For en jødisk mann av ren avstamning å forurense sitt blod med en hednings spillevann er derimot utålelig! Esras bok, IX, 2, forbyr Jøden å "fornedre sin hellige sæd" ved å late den i en gemen (altså ikke-jødisk) kvinne av verdens folk. Disse formanende og truende ord blir ikke mildere med tiden, men holdes i hevd av en fanatisk og bigottersk muntlig prestetradisjon som omsider, fra det annet årh. e.Kr., nedtegnes i den beryktede Talmud. "Proselytter er like skadelige for Jødedommen som byller på det sunne legeme" (Talmud, foredrag, I, 237, efter Döllinger). (En proselytt er altså en "hedning" som har omvendt seg til Jødedommen). Denne lov, dette forbud, utøves like nidkjært i dag som for 2500 år siden. Vi har sett døtre av huset Rothschild gifte seg med baroner, grever, hertuger, fyrster - de lar seg uten utflukter døpe - men ingen sønn av ublandet blod har noensinne giftet seg med en europeisk kvinne: Gjorde han det måtte han tre ut av sine fædres hus og sitt folks fellesskap.

 

Som religion betraktet er altså Jødedommen noe høyst merkverdig. Den ville ikke ha eksistert uten sine bærere! Men i såfall er den ingen idé, ingen tro eller overbevisning, ingen lære, intet religiøst - den er ett med sine bæreres jordiske streben! Hvem er disse bærerne? Hvem er Jødene egentlig, hva er de, hvor kommer de fra? Er de et folk eller en rase? Det er påfallende hvor lite man med sikkerhet vet om Jødenes opphav og historie. Jødenes egne skrifter, krøniker, har vist seg å være upålitelige kilder, ja tildels oppspinn og falsknerier. Raseforskere som har studert dagens jødiske befolkning har kommet til at den ikke utgjør noen rase for seg, men er oppkommet gjennom rasekrysning. Her er det ikke snakk om de utskudd som i tidens løp er blitt skåret over og forært andre folk som trojanske hester, men om de ekteste av ekte Jøder som finnes å oppdrive. Jødene er ingen egen rase, men er sammensatt av hovedsakelig to andre raser, nemlig den forasiatiske og den orientalske. Også andre raser har i mindre grad bidratt til dannelsen av Jøde-folket. Men nu står vi overfor den uomtvistelige kjensgjerning at Jødene i 2500 år har vært underlagt den strengeste raselov, og under presters og zelotters svøpe utvilsomt har holdt seg til den. Da må raseblandingen ha foregått i oldtiden. Dette forekommer oss også av andre grunner sannsynlig, når man følger Jødenes historie i datidens Midt-Østen, for der finner man nettopp de raser og i det styrkeforhold som våre dagers Jøder bærer i seg. Deres rasemessige forhistorie kan sammenfattes slik: Nord-Afrika og Arabia er idag stort sett ørken, men har ikke alltid vært det. Over tusener på tusener av år i forhistorisk tid vandret nomadiske stammer omkring i dette område med sin buskap, dyreflokker som de lot beite jorden bar. Da marken var utpint på ett sted dro de videre til et annet. Om dette alene førte til ørkendannelse eller om også klimaet medvirket tør jeg ikke si, men rovbruken av allemannsnaturen førte i det minste til ørkenspredning. Nomadene som drev omkring på den arabiske halvøy og i tilgrensende strøk talte semittiske sprog og var av orientalsk rase. Palestina (oppkalt efter Filisterne) var et trafikk-knutepunkt og en slagmark mellom Egypt og riker i for-Asia ved elvene Eufrat og Tigris. Det var derfor naturlig at mange ulike folkeslag og kulturer kom til å oppholde seg her over kortere eller lengre tid. Fra ørkenen i syd og sydøst sivet det inn nomadiske beduiner, eller de kom mannssterke på røvertokt til det velstående Palestina. Rundt 1400 f.Kr. hører vi Kanaans (det eldre navn på Palestina) bykonger beklage seg overfor Egypterne over Hebræernes ville fremferd. Nykommerne lot seg ikke fordrive men slo seg ned og overtok Kanaanittenes ytre kultur og blandet blod med dem.

 

Hebræerne kom ikke rett fra ørkenen på den arabiske halvøy, men hadde i århundreder gjetet sine sauer i grensetraktene mot Mesopotamia og Jordan, hvor de kan ha sugd opp fremmed blod, f.eks. fra Aramæerne som holdt til i de samme trakter. Hebræerne forble nomader lenge efter at andre folk hadde slått seg til ro og begynt å dyrke jorden. Rundt 1400 f.Kr. rykker de, ledsaget av Moabitter og Edomitter og andre folk, frem gjennom Jordan så langt nord som til Syria. Dette er patriarkenes, Abrahams og Isaks og Jakobs, tidsalder. Abraham selv må ha levd flere århundre før dette; han kom fra Ur i Chaldæa, og hans navn tyder på kontakt med hamittiske folk i Mesopotamia. Tørkeperiode, overbefolkning, eller hva årsaken enn kan ha vært, så trakk noen, men sikkert ikke alle, av de hebraiske stammene sydvestover hen til Nilens fruktbare delta, hvor Farao Seti I gjestfritt tok imot dem. Herfra førte Moses dem til oasen Kadesh på Sinai-halvøya, kanskje før 1250 engang. Var ikke disse ulike stammene allerede rasemessig ensartede så ble de nok homogenisert her, under sitt 60-årige opphold og Moses' lederskap. I to puljer dro de, en hop som er blitt anslått til 25000 sjeler, så videre til det østlige Jordan, hvorfra de falt inn i det egentlige Palestina. Det kan ikke ha vært noen fornøyelse for de fredeligsinnede bofaste bøndene å bli overfalt av disse rovgriske nomade-hordene. Med hvilket sinn de ankom det forjettede land viser følgende bibelsted: "Et land av hvete og bygg, vindruer, fiken og granatepler, osv., med store velstående byer som du ikke har bygget, hus fulle av alle slags goder som du ikke har fylt, brønner som er gravd men ikke av deg, vingårder og oliventrær som du ikke har plantet" (Deuteronomium 6, 10. 11). Det er bemerkelsesverdig at de alt på dette tidlige stadium hadde ervervet seg det arvelige sinnelag som de helt frem til vår egen tid, blant alle opplyste og anstendige mennesker, har vært beryktet og avskydd for. De var nomader den gang, og er forblitt nomader; de trenger seg på og tilraner seg gods og eiendom som andre ved hardt og ærlig arbeid har bygget; legger seg siden ovenpå dem som en klasse av parasitter. Når Jøden Marx (Mordochai) og halv-Jøden (?) Lenin (Uljanov) snakker om den første mann som satte opp gjerde og sa at dette stykke land er mitt, som klassesamfunnets og undertrykkelsens opprinnelse, så gir de ubevisst uttrykk for den sjelelige beskaffenhet som hadde gått Hebræerne i blodet allerede dengang. De var nomader og hatet de bofaste bøndene; de lot sine dyreflokker gresse og gnage av all vegetasjon på allemannsjord, uten ansvar for fellesgodene og uten hensyn til efterkommere; de hatet dem som målte opp jordlapper og pleiet dem med kjærlig omsorg inntil de bar frukter, bygget gårder og landsbyer og fremmet sivilisasjon; selv skapte Hebræerne ingenting, hverken av materiell eller åndelig art, men fór frem med vold og tæret ned naturens rike gaver inntil landet lå øde og goldt.

 

Hebræerne tvang seg på og overtok, under stadige konflikter, også regelrette hærslag, mer og mer av Kanaanittenes eiendom og makt. Selv så knapt underrettet vi er om denne tid kjenner vi igjen mønsteret fra jødiske infiltrasjoner og maktstreben i historisk tid i Europa. Hvem var Kanaanittene som slik ble hjemsøkt av ørkenens sønner? Folkegrunnlaget var nok sammensatt av rasetråder av middelhavs-, orientalsk og forasiatisk art, uten at det dermed er sagt at de var den kulturskapende kraft i landet. Mistanken i så måte faller snarere på de dominerende nasjoner: Hetittene hadde et kongedømme i nord og talte et sprog som i sterkt fortynnet stand tilhører den indogermanske familie. De hadde efter alt å dømme et tynt førerskikt med europeisk bakgrunn og nordisk blod. Israel rike i nord kom i betydelig omfang til å krysse seg med dem, uten at de derved fikk stor del i nordisk rasearv. Også andre folk med en rest av nordiskhet i seg var tilstede i Palestina på denne tid. Amorittene var et bedre bevart indogermansk folk enn Hetittene og særlig egyptiske avbildninger viser dem, ihvertfall det øvre lag, som mænn av nordisk rase, hvilket også fremgår av deres skikker og seder. Hetittene og Amorittene hadde holdt til i landet i lang tid, men samtidig med at Hebræernes baktropper strømmet inn, invaderte også et annet folk, med en helt annen bakgrunn. Det var Filisterne, som skulle stelle til med så mye besvær for Hebræerne. Ennu den dag i dag hører man betegnelsen filistinsk når noen vil rakke ned på en motstander. Gjett hvem som står bak! I så henseende deler Filisterne skjebne med Vandalene, denne germanske stamme som i uttrykket "vandalisme" for alltid og ufortjent er blitt bundet til ødeleggelseslyst og skadeverk. Filisterne kom fra Kreta, og muligens Lilleasias kyster. De talte et semittisk sprog, men mangt og meget ved deres liv og virke vitner om en indogermansk forgangenhet. Så var det vel med dem som med andre, at de hadde fått indogermanske herskere og skapende kræfter i seg, bare at førerlaget her var så tynt at det ikke engang maktet å forsere brokker av indogermansk sprog. Den stridslystne kjempen Goliath som utfordrer Israelittene til tvekamp er en typisk nordisk krigergestalt. Filister-riket drev en kile inn i Hebræer-folket og delte det i to, en i nord og en i sør. I to hundre år skulle kampene mellom Filisterne og Hebræerne rase.

 

Hva som kom ut av disse kampene er ikke helt klart. Det kan virke som om striden endelig ble bilagt ved fusjon av de to etniske hovedgruppene, Hebræere og Kanaanitter, som rasemessig var nær beslektet, når man setter det nordiske førerskap til side og tar folkemassene i betraktning. Omkring 1000 f.Kr. har kong Saul og særlig kong David samlet Israel i nord og Juda i sør til ett rike. Enhver blanding, ethvert samliv er til den nordiske rases forderv, og de nordiske elementer ble hurtig eliminert fra denne smeltedigel. Årsakene er de samme som alltid ellers: Vi er fåtallige (får færre barn enn andre); tar på oss det tyngste løft i krig; taper våre edle arveanlegg ved krysning med de andre rasene; er ærlige og godtroende og veldædige hvor andre er slu, egennyttige og kjeltringaktige; og vi skal heller ikke kimse av klimaets ugunstige effekt på oss nordiske mennesker - vi er ikke skikket for liv i et subtropisk land med stekende hete og brennende sol. Med Davids herredømme kan vi se forvandlingen av Hebræerne til Israelitter som endt. Sett med raseøyne betyr dette at de har fått et sterkt innslag av forasiatisk rase, den rase som presset sydover fra Sentral-Asia mens Semittene presset nordover fra Arabia, og traff dem i Mesopotamia, Syria, Jordan og Palestina. Middelhavs-rasen spilte en ubetydelig bakgrunnsrolle, mens den nordiske rase forsvinner i dette folkehav. De negroide trekk som stundom lar seg observere i nutidens Jøde-befolkning er omdiskutert, men kan trygt ignoreres i en oppsats av beskjedent format. Det ville være feil å slutte av dette at en karakterløs bastard var oppstått. Sterke utvalgskræfter har vært i sving som luket ut krysninger som ikke dannet funksjonelle helheter, og efterlot en bande bevæpnet dobbelt opp med uhyggelige trekk på kropp og sjel. Som en amalgam av to raser (med islett av ytterligere raser) kan Jødene ikke kalles en rase, og er ikke harmoniske mennesker, noe bare renrasede kan være, men de er en velutrustet og funksjonsdyktig folketype som er blitt finslipet gjennom hardt press i fremmede omgivelser. For å ta bladet fra munnen og sette rett navn på tingene, var det en erkeskjelm som slik ble avlet frem under disse uhellsbringende himmelstrøk. Jeg har bare såvidt antydet det så langt. Selv i Jødefolkets tidligste historie ser vi konturene av den Evige Jødes uhellsvangre og demoniske skikkelse. Hatet og grusomheten som ofte utarter til frådende blodtørst er på plass, og fårehyrden og proletaren fra høylandet, steppene og ørkenen har nok bidratt rikelig her. Det slu, bakstreverske og herskesyke jødesinn er vel mer en arv fra Armenoiden, Forasiaten. Kombinert munner disse egenskapene ut i hva Jødene selv så treffende har begrepet: Satans Utvalgte Folk.

 

En utbredt oppfatning om Jødene er at de var det første monoteistiske folk og far til alle andre monoteistiske religioner. En villfarelse! Én av mange. Men hvordan skal våre uskyldsblå unge sønner og døtre kunne få rett beskjed når man så snart ordskiftet berører jødespørsmål underdanigst avstår fra egne undersøkelser og ærbødigst henstiller til nærmeste rabbi om svar? Jødens svar vil alltid være "the bottom line" i et regnskap over nytte og skade (for ham, selvfølgelig), debit og kredit, og sannheten er uvedkommende i alle affærer med Gojim. Jeg hører hesten min si det: Jødedommen er ikke monoteistisk. For å være det må den jo først være en religion, og det ville jeg ikke innrømme om rabbien så gikk løs på meg med knyttnevene og slo ut tænnene mine. Hva Hebræerne og Israelittene hadde av avguder og gullkalver å danse rundt og ofre jomfruer av ikke-jødisk blod til, så var Jehova (Jahve) bare én i rekken, og Torahen omtaler da vitterlig flere av dem? Bare at våre taktfulle kristne geistlige har vært så elskverdige å oversette slike steder med "Herren". Når det gjelder den glødende tro på seg selv som utvalgt folk, så røper den bare hva det egentlig dreier seg om her: Ikke Gud og streben henimot det hellige og evige, men en strengt verdslig og profan selvhevdelse på bekostning av de forhatte Gojim, som man higer efter å skarprette ned til siste mann, kvinne og barn - selv om man i neste øyeblikk, når regnemesteren får et ord med i laget, besinner seg på slaveemner som slaver. Når Jehova kom til å stå som en suveren ener så skyldes det flere forhold, ikke minst at ti av Israels stammer forsvant og med dem alle deres stammeguder, men hovedsakelig gjenspeiler det Judas oppsvulmede ego og vanvittige herskesyke. Jøde-sjelen er ikke dypere enn det - Jøden er skarpsindig og en kløpper i forretningslivet, men dypsindig er han ikke, ja han kjenner ingen åndelighet og kan aldri skape hverken religion, kunst, poesi eller musikk. Det sier seg jo egentlig selv: Det kommer ingen blomstrende kultur ut av hat og griskhet. Jehova er simpelthen navnet på det mål Jødene har satt seg og på viljen til å nå det: Verdensherredømme - å overta Jorden og ha den helt for seg selv; aldri mer bli jaget bort som rotløse og hjemløse nomader av jordeiende bønder.

 

Men la oss gruble mer over dette når vi har fullført skissen av deres antikke historie, og ransaket pergament-rullene deres og latt ting synke. Under kong David og hans sønn kong Salomo nådde israelittene høyden av sin makt og levde samlet i ett rike. Men David kom til makten takket være Filisterne, og kanskje som deres vasall, og forøvrig synes hærførerne og elitetroppene hos israelittene å ha vært nordiske Amoritter, som i likhet med Germanerne under Romerne kampglade lot seg lokke til dyst mot løfter om rikelig belønning. Selv i denne Israels gullalder er det altså vanskelig, om man så legger hele sin godvilje til, å se noe ærverdig i dette folk. Skriften, alfabetet, å arbeide i jern, pløying av jorden, husbygging, statsvesen, gudstjeneste og religiøse ritualer - kort og godt alt lærte dette primitive omstreifende folk, som inntil nylig hadde bodd i telt, av sitt siviliserte vertskap. Da Salomo døde i 933 f.Kr. brast samholdet og riket spaltet seg i to, Israel i nord og Juda i sør. Nordriket hadde et forholdsvis sterkt innslag av Forasiater, og her levde også den nordiske ånd; sydriket var sterkere preget av semittene, beduinene, nomadene, altså mer autentisk hebraisk. Av disse to var, i politisk og religiøst henseende, Nordriket uten tvil tungvekteren, og forvaltet hva folket hadde av kulturskapende -eller kulturbærende, for ikke å ta for hardt i - kraft. I det 9. årh. bryter Aramæerkrigene løs, og det er også på denne tid profeten Elias opptrer. Langt farligere for Israelittene er dog Assyrer-krigene som raser i det 8. og 7. årh.. Assyrerne utviklet seg fra en militær røverstat til et gedigent rike som strakte seg fra Egypt til Lilleasia og Mesopotamia. De utøvet en eiendommelig maktteknikk som gikk ut på å bortføre beseirede nasjoners toneangivende kretser og bosette dem spredt i rikets avsidesliggende strøk. Slik gjorde de redskaper av seg for oppløsning av nasjonene og dannelse av Midt-Østens folkekaos, hvor hver enkelt er en verdensborger uten forfædre, tilhørighet eller røtter. Det var denne politikk Nordriket, kongeriket Israel, falt som offer for i år 722 f.Kr., da det ble ødelagt og Israels ti stammer forsvant sporløst i rikets brogede folkevrimmel. Siden den tid er det bare to stammer igjen av de gamle Hebræerne, nemlig Juda og Benjamin, og de får inntil videre være i fred i sør som Assyrias lydrike. Hvor flyktige riker av denne verden er fant Assyrerne ut i år 606 f.Kr., da deres hovedstad Ninive ble ødelagt og riket styrtet i grus. Fire stormakter trådte i deres sted; de var Babylon, Media, Lydia og Egypt. Juda oppnådde imidlertid ikke den politiske selvstendighet Jødene hadde håpet på. Istedet var de snart den enes snart den annens vasall, mens de hårdnakket strittet imot og nøret opprør. Deres trassige forsøk på å løsrive seg kostet dem dyrt i år 586 f.Kr. da Jerusalem ble inntatt og ødelagt, og Jødene tauet vekk til det såkalte babylonske fangenskap (586-538).

 

Man gjør seg falske forestillinger om dette "fangenskap". I Babylon levde Jødene som frie mænn under kongens beskyttelse, og kunne uten hinder drive sin handels- og pengegeskjeft. Det er ikke for meget sagt at jødedommen, som den kosmopolitiske pest og plage vi kjenner, skapes fra år 586 og fremover. Det er fra denne tid Jødene begynner å spre seg over hele verden. Vil man snakke om Diaspora bør man gjøre det fra denne epoke av. Selv om de nok ble halt av sted til Babylon med makt, er den videre spredning hovedsakelig frivillig - det er et viktig poeng å få med seg. Jødene er glade i å syte og spille ulykkelige fordrevne og hjemløse, men i sannhet: De lever bare ut sitt medfødte nomadesinn, som de er arvelig predisponert for. Man leter høyt og lavt forgjeves efter den hjemfølelse og hjemlengsel som er så typisk for indogermanske, nordiske mennesker. Dette trer tydelig frem i år 538: Perserkongen Kyros beseirer Babylonerne og benåder Jødene med tillatelse til å vende hjem i frihet. Ha! Så ser man ville, tårevåte gledesscener og febrilsk aktivitet for å komme først hjem til Palestina? Aldeles ikke! Det er som med staten Israel av idag: Flertallet kan ikke bekvemme seg til å forlate "fangenskapet" og "forfølgelsen" i fremmed land. Det er meget mer lukrativt å bli på stedet hvil, make seg i sitt gods og skjøtte pengeforretningene. Eufrat-landene og Egypt ble fra denne tid av midtpunktene for jødisk maktutfoldelse, og beholdt denne stilling til langt ut i den kristne æra. Det er fullstendig forkjært når man vil ha det til at Jødene var undertrykket i disse landene; tvertimot nøt de herskernes gunst og fikk privilegier. Perserkongene fremmet deres sak i det vide og brede; Aleksander den Store stilte seg vennlig til dem; Cæsar og Augustus bøyde seg for deres ønskemål og opprettholdt deres privilegier. Jødenes strategi var og har alltid vært å alliere seg med fyrster og store herskere, forpaktes til skatteoppkrevere, tjene som finansrådgivere, virke som pengevekslere og pengeutlånere (drive åger), monopolisere importen, spekulere i eiendom, profitere på kriger, sysle med snusk og bedrag. Dette har alltid vært Jødens gebet og geskjeft, og ikke fordi andre løpebaner har vært sperret for ham. Nomaden i ham byr ham dra videre så snart gresset synes grønnere på den andre siden av gjerdet. Men det er ikke lenger som hyrde og røver han slår seg frem, men den forasiatiske siden av hans doble rasebakgrunn gjør ham til bymenneske og listig menneskekjenner og flittig regnemester. En syntese foreligger, av to karakterer som passer som hånd i handske til hverandre: En blodtørstig landeveisrøver forvandlet til sivilisert røver, en røver velstelt og sømmelig antrukket, med en hedersmanns mine og holdning, maskert av høflige talemåter og elskverdige gester - men likefullt en røver, hensynsløs og grusom. Hvilken lærdom ligger ikke i at vi idag 2500 år senere erfarer de samme konkurs-svindlene, investerings-bedragene, det samme skattefusket, den samme utpresning og hvitvasking av penger som dengang! Se på hva som nylig er skjedd i USA, f.eks. Enron-skandalen. Hvis ikke dette sier noe om arvens uhorvelige makt, om rasen som nøkkelen til historien og Jødene som verdens hodepine, så vet jeg ingenting.

 

Waldemar