AngloJuda

http://www.solkorset.org/historie/index.xml

Del 1

I disse dager (juli 2006) som sionistenes terrorsentral i Palestina massakrerer libanesiske kvinner og barn med Englands og USAs velsignelse og forsøker å fremtvinge krig mellom disse og Syria og Iran, kanskje helst en tredje verdenskrig, erkjenner vi på ny det skjebnesvangre i jødisk herredømme over den angloamerikanske verden. Så la oss fortælle historien om jødemaktens oppkomst og vækst i England for dem som ikke kjenner den, historien om det britiske imperium og verdenskapitalismen. For det er neppe noen hemmelighet i dag at imperiet like så lite er frukten av engelsk - angelsaksisk - ånd som norsk eller tysk. Det er jødeånden som drev og driver jakten på verdensherredømmet og den kapitalistiske utbytting av verdens folk. Går man imperiet efter i sømmene ser man dette klart. Forvandlingen av det engelske samfunn henimot rå og brutal materialisme, hjerteløst pengevælde, hænger sammen med jødenes emansipasjon og oppstigning til herrer. I tusen år levde de blant oss i Europa uten å kunne sette sitt preg på våre samfunn eller vårt åndsliv fordi den herskende germanske adel hadde vett til å holde dem nede og legge bånd på dem. Men en langsomt virkende gift med utgangspunkt i kirken og kristendommen, rendyrket i frimureriet og beslektede hemmelige selskaper, ble smuglet inn i det europeiske sinnelag som gjorde oss mer mottagelige for jødedom, jødisk ånd og vilje. Det var dyrkelsen av det Gamle Testamente i forening med likhets- og allmenneskelighetstanker. Det undergrov kilden til myndighet i våre germanske folk, som alltid hadde vært blod og karakter. Det rev ned den naturlige rangorden mellom folkefællene og efterlot en førerløs masse. Liberalisme og demokrati er tegn på fremskreden forjødning, og det var i England denne utvikling først skjøt fart.

Overalt i Europa var jødene et "Ferment der Dekomposition" (Heinrich von Treitschke), en kime til oppløsning og omveltning. Men ikke i England. Deres enestående fremmarsj i dette land, deres inntog i de høyeste kretser og fineste salonger, at de litt efter litt smeltet sammen med det engelske aristokrati, gjorde dem til vaktbikkjer for det bestående. Jøden har ingen politiske ideer og idealer, han bare meler sin egen kake som best han kan: I land hvor han blir holdt nede er han revolusjonær, i land hvor han nyter værtsfolkets gunst er han konservativ. Hans mål er i begge fall å herske; motstanden han møter bestemmer hans strategi. Det er derfor ingen forskjell i anskuelser mellom kommunist-jøder i Russland og kapitalist-jøder i England eller USA, og faktisk hjalp de hverandre og åpenbaret seg som et samdræktig og forent verdenslag. England og Russland er strategiske ytterpunkter. Det er et tankekors at de jøder som tok plass i den engelske overklasse og smykket seg med lord-titler ofte var sønner eller sønnesønner av dørselgere, pantelånere og ågerkarler fra ghettoen i Russland. Disse var det som snart dannet en fluesværm om Storbritannias majestet og statsledelse, øvet avgjørende innflytelse på imperiets politikk og beseglet Europas skjebne. De slo seg opp som rovdyr på verdens næringsliv i ly av imperiets maktutøvelse og andre folks underkuelse, omtrent som de i oldtiden hadde spredt seg i Europa som "romerske kjøpmænn" i ly av Roms legioner og hjulpet frem av deres erobringer.

Hva som skjedde i England var at den engelske overklasse vokste sammen med kretsen av formuende jøder, samtidig som jødene i dette land utnyttet sin maktstilling til å bringe enhet og ledelse i verdensjødedommen. Men hvordan kunne dette skje og hvorfor akkurat i England? Svar: Fordi forjødningen i England trengte dypere inn enn i andre land. Thomas Carlyle kunne på sin tid slå fast at "engelskmannen har et germansk ytre, men en jødisk sjel". Vi hverken kan eller skal forfølge den historiske opprinnelse til dette, men beveger oss like inn på sakens kjerne: En tallrik minoritet i det engelske folk (og i AngloAmerika) - og da snakker vi ikke om blodsjøder - forfekter i fullt alvor det synspunkt at engelskmænn rett og slett er jødiske av blod. Det engelske folk skal være Israels ti tapte stammer! Som kjent hadde israelittene (hebræerne) 12 stammer, men alle forsvant unntatt Juda og Benjamin. Angelsakserne mener de er Isaaks sønner og at navnet sakser er avledet fra Isaak. De skal ha vandret over Lilleasia, blitt kjent som "skytere" og nådd Nord-Europa. Der satt de som "juter" i Danmark inntil de vandret videre til England. Den engelske trone er for disse troende altså intet annet enn Davids trone, og engelskmænn har overtatt oppgaven å opprette "Guds" (Jahves) rike på Jorden. Englænderne er efter dette det utvalgte folk som Gud har budt å herske over verden. Imperialisme og verdensherredømme som kvasi-religiøst kall!

Det kryr av sekter i verden hvor folk tror de underligste ting. Hva skiller sekten av selverklærte jøder i England og USA fra andre? Svar: makten. Og de englændere som bekjenner seg til Juda er virkelig blitt dypt forjødet på sjelen. De har revet sine germanske røtter opp med roten og fornekter sin opprinnelse. Det er ikke bestikkelser som har bragt dem til å delta i felttoget mot sin egen rase; det er som nidkjære åndelige jøder de driver på. Deres religion, engelsk kristendom, kalles puritanisme og er hverken katolsk eller luthersk-evangelisk. Det er en selsom avlegger av kalvinisme som har mer til fælles med talmudsk jødedom enn protestantisk kristendom. Den har to påfallende jødiske trekk: dyrker driftig erværvsliv og opphopning av rikdom - det er det ene - og forkynner et utvalgt folk, som selvsagt er englænderne selv, dvs. som del av jødefolket betraktet. Summen er en religion som forherliger skruppelløs egoisme og materialisme og unnskylder grusomhet mot andre folk. Bare den som har trengt inn i dette sinnelag og gjort seg kjent med det vil kunne forstå britisk og amerikansk politikk. Manchester-liberalismen, dollar-imperialismen, folkemordet på boerne under Boer-krigen, folkemordsbombingen av tyske byer under krigen, og støtten til sionist-sentralens massakrering av libanesere i disse dager - hva du enn vælger å ta frem blir du ikke riktig klok på det før du har skuet inn i AngloJudas sjel.

Det store flertall i det engelske folk har intet med dette å bestille og hadde aldri noen fordel av imperiet. Tvært i mot vet vi jo at industriens utbytting av arbeidsfolk var værre i England enn noe sted i Europa. Arbeider-slummen i nord-engelske industribyer med sin fattigdom og nød er legendarisk og en skamplett på landets historie. Arbeidsfolk i England var mest for hvite slaver å regne, hadde dårlig helse og ingen skolegang. Ennu i dag er det slik at jo lavere ned i de sosiale lagene man går jo mer germanske blir englænderne; og omvendt, jo høyere opp jo mer jødiske. Jeg sikter til måten å være på, sproget, værdiene. Judaismen er et overklasse-fenomen for makteliten, aristokratiet, kongehuset, pengefyrstene - dem som har smeltet sammen med blodsjødene. Kjernen i deres puritanske tro er Calvins predestinasjonslære som sier at Gud i en urtid unnet noen mennesker sin gunst mens andre påkalte hans vrede. Menneskenes skjebne er altså forutbestemt før unnfangelse, fødsel og deres livs dåd. Noen skal nå frelse hvor meget ondt de enn har gjort, mens andre må lide fortapelse og evige pinsler på tross av uskyld og ærefulle liv. Puritanerne kan bare utholde denne tro så længe de ser tydelige tegn i dette liv til at de hører til de utvalgte. Tegnet de ser efter er verdslig medgang, jordisk gods. Man kan måpe vantro til slik materialisme, som er stikk i strid med hva vi germanere forbinder med religion, men puritanerne er fremmede for germansk ånd. De ser det som Guds nåde og et løfte om evig salighet når deres forretninger går godt!

Denne tro er det som er roten til kapitalismen - ikke protestantisme som mange tror, men judaisme forkledt som en kristen sekt. Likestillingen mellom jordisk velstand og himmelsk gunst. Derfor er de rike bra mennesker, de fattige dårlige. Det betyr ingenting hvordan de er blitt rike eller fattige. En mann som tilbringer sitt liv i idealistisk innsats for folket sitt og blir eller forblir fattig, er dårlig! En mann som baner seg vei til formue over andres lik og ruin er bra! Jødeånden trer oss krystallklar i møte. Det er denne Jesus ofret sitt liv for å bekjæmpe; den er det vi germanere i vår sjelefromhet hater. Men i mang en englænder høyt på strå har den tatt bolig og gjør ham brutalt hård mot næringslivets svake som han suger ut. 1800-tallets barnearbeid i gruver og fabrikker i England var uttrykk for den. Tenk på det næste gang noen klandrer den hvite mann for negerslaveriet; våre hvite barn har også slavet, og for de samme slavedriverne: jøder og selverklærte kunstige jøder! Kilden til denne engelsksyke er ikke germansk og vi bærer ingen skyld for den. I rettfærdighetens navn må det sies at den ikke er kristen heller - i det Nye Testamente er det lettere å få en kamel gjennom et nåløye enn en rik mann inn i himmelen. Det er visdomsord, for ærlig og nyttig arbeid bringer sjelden mer enn måtelig velstand; rikdom tilfaller mest pengegriske skurker.

Denne puritanske "religion" er den perfekte bakgrund for hemmelig frimureri og satanisme. Ikke til å undre på at London er frimurernes Mekka. Siden hvert enkelt menneskes skjebne ble fastlagt ved verdens skapelse, har man intet å vinne på å følge dydens vei gjennom livet og intet å tape på å hengi seg til synd, last og forbrytelse. Intet kan frata den utvalgte Guds nåde og utsikten til salighet; han tenker derfor: hvordan kan det være galt av meg når Gud ikke vil straffe det? Nei, det kan ikke være galt; meg er alt tillatt, for jeg er Guds utkårede til verdensherre og evig liv! Alt er tillatt! Frimurernes og anarkistenes valgsprog. Hermed setter vi fingeren på kilden til engelsk og amerikansk hovmod og selvrettfærdighet. Vi skjønner hvordan deres maktelite kan få seg til å lyve så frekt og skamløst, undertrykke andre folk og berøve dem, utrydde dem helt og holdent når de våger å mukke. For de ser det som Guds orden på Jorden at de skal herske og gjøre alt de har lyst til uten skranker, mens vi andre skal trælle og stilltiende tåle all urett. Dette ekstreme hovmod og hybris er årsaken til alle storkriger i den moderne verden frem til denne dag.

Det er bare en ting puritaneren eller judaisten frykter: at det skal gå ham ille i denne verden. For gjør det det, hjemsøkes han av motgang og uhell, blir fattig og utstøtt av det "gode" selskap - da ser han skriften på veggen, Jahves snerrende tryne. Han er redd for å få alle mot seg; han vet at han gjør mye ondt og lett kan pådra seg alles hat. Han prøver derfor å kjøpe seg menneskenes velvilje eller overbærenhet, slik tyranner har gjort til alle tider. Dette er den besynderlige anglojødiske veldædighet. Den som gir av fromhet og hjertegodhet gjør det i stillhet uten å gi sitt navn til kjenne; anglojøden gir støyende med pomp og seremoni og hele verdenspressen tilstede! Se på meg, se hva jeg gjør! Det er PR-kampanje. Har han gitt til oppføring av en bygning for noe formål, risses hans navn inn i facaden så ingen kan unngå å se det. I det sionist-okkuperte Palestina finnes det knapt en bygning uten innrissede navn på franske, engelske eller amerikanske jøde-milliardærer. I engelsk-jødiske biografier finner vi disse gangsterne oppført først og fremst som velgjørere og "filantroper". Det nævnes selvsagt ikke at de erværvet sine formuer som krigsprofitører, rusgifthandlere, finanssvindlere o.l.. Det er hva vi skal se nærmere på.

Det var Cromwell som omkring 1650 hentet jødene tilbake til England efter at de i tre århundre hadde vært forvist. Det skjedde i håp om at jødenes forretningsforbindelser ville gjøre England rikt, men også fordi han var puritaner og jødetilbeder. Da de jødiske bankierene og handelshusene forlot Spania, Portugal og Nederland og kom over til England, syntes det ham som et guddommelig bud. Han drømte om å forsone det Gamle og det Nye Testamente og forene "Guds utvalgte folk" med den puritanske menighet i England. Med Cromwell begynner frimurervældet i Europa som vi ennu i dag vansmekter under, ja som vår rase nu går til grunde under. De hadde alt i lang tid virket for å undergrave kongedømmet i England. Med Cromwell som diktator kunne de tvinge gjennom forjødning av det engelske samfunn og åndsliv. De leker med tanken om å flytte søndag til sabbat, innføre Moselovene og gjøre dem rettskraftige i landet, danne statsrådet av 70 medlemmer efter tallet på jødiske synhedrister osv.. Cromwells jernriddere bar banner med påskriften "The Lion of Judah". Fra prekestolene i den anglikanske kirke talte selvbestaltede israelitter som gammeltestamentlige profeter; bare det hebraiske sprog fattedes for at kirke og synagoge skulle bli ett. Jødenes kapring og forfalskning av kristendommen, som begynte kort efter Jesu død, var fullendt.

Cromwell håpet at Jahves pakt med Israel og løftet om verdensherredømme skulle gå over på det engelske folk. Han bekymret seg for det vordende imperiums guddommelige berettigelse. Det var altså slett ikke bare jødiske penger som smidde forbundet mellom England og Juda; englænderne var besatt av jødisk sinnelag. Derfor forstår vi også hvorfor England (og dets arvtager USA) aldri holder avtaler med andre land, aldri anerkjenner andres rettigheter unntatt med tomme ord, ikke plages av samvittighet over sine grusomheter mot irer, boere, indere, tyskere osv., ikke skammer seg over sine æreløse løgner og skurkestreker. Alt dette er efter den puritanske lære guddommelig rett og fullbyrdelse av et guddommelig oppdrag.

La oss i dette lys følge forjødningen av de toneangivende kretser i England. Vi må straks understreke på ny at den maktutøvende krets består av et lite antall "aristokrater" og finansfyrster. I det demokratiske England er de brede lag i folket undersåtter og får bare lov til å gulpe opp det tankegods de er blitt foret med. De vet ikke hva som foregår på maktens tinder og har ingen fordel av den forbryter-politikk som der føres. Det som bestemmer hvor høyt opp på samfunnsstigen man kommer i det anglojødiske samfunn er hovedsakelig pengene - men det er også nødvendig å krype for jødene. Det spiller ingen rolle hvor man har fått pengene fra; bedrageri er ikke til hinder for å adles av kongen. Har man erobret en maktstilling i næringslivet opptas man i overklassen. Det overrasker derfor ikke at den er full av kjeltringpakk. På den annen side hjelper det ikke å være dyktig og å utrette noe hvis man ikke derved blir rik, for alt måles i penger. Det engelske folk har i århundre bestått av to adskilte klasser, overklassen og underklassen, den herskende klasse og dens undersåtter. Alle embeder og maktstillinger besettes mest mulig, ovenfra og nedover, av medlemmer av hersker-klassen. Folk flest har ingen del i staten og den anerkjenner dem ikke, ingen forpliktelser mot dem. Det finnes ingen følelse av fællesskap og derfor ingen godvilje mellom folkefællene i England. Derfor finnes det heller ingen sosial ordning, ingen vilje til sosial rettfærd, ingen vilje til å ta vare på hverandre i folket. Ennu i dag ser man hjemløse, uteliggere, tiggere overalt i gatene i engelske byer; de får aldri en sjanse; de må bukke og takke for almissene rikingene slenger til dem og utholde sitt uføre. 

Mange vil nok mene at England ikke er et demokrati, men et aristokrati siden landet styres av en lukket krets hvor menigmann ikke har adgang. Drømmerne blant oss vil visst aldri oppgi glansbildet av demokratiet. Men dette falske bilde stammer fra makteliten og deres propaganda-organer. Intet kan bli bedre før vi slutter å drømme og ser på konkrete politiske realiteter. Demokratiet er et maktsystem, ikke en idé om folkemakt og folkestyre, selv om opprettholdelsen av glansbildet også hører til maktsystemet. Demokratiet var et våpen for å frata vår gamle adel dens myndighet og makt, og det er et våpen for å hindre folkets enere i å hævde seg og ta ledelsen i folket. Det holder folket nede i vanmakt, stikk i strid med hva det utgir seg for å være. Det forkynner alles likhet og lar massene rå, men massene er i massemedias vold hvor rikmænnene rår. Under masseprinsippet sjaltes karakteregenskaper ut som vilkår for oppstigning til høye poster i samfunnet. Hva blir da tilbake? Pengene. Demokrati er ensbetydende med plutokrati, pengevælde. De som seiler opp er de griske og skruppelløse, de jødisk-sinnede. England var og er et demokrati og et plutokrati. Det oppgav aristokratiets adelsprinsipp om ytelse, ære og edelt sinnelag som betingelse for herredømme. Da mistet englænderne muligheten til å få statsmænn som uegennyttig tjener folkevelet. Isteden har de fått slike som avgjør krig og fred og samtidig er storaksjonærer i rustningsindustrien!

Aristokratiet holder på renhet i sinnelag og handlinger. Forutsetningen er renhet i blodet. Aristokrati er alltid forbundet med og kan aldri bestå uten rasebevissthet og rasetukt. Plutokratiet underkjenner eller fornekter blodsfællesskapet; det setter i dets sted egoet og nettverk av personer med samme makt- og pengeinteresser, som gjerne rotter seg sammen i hemmelige selskaper. I England vraket man raserenheten og anammet rikdommen som første værdi. Dette er det tydeligste tegn på sedelig forfall og innevarsler kulturens nedgang i staten slik vi har sett mange ganger før i historien. Dermed kunne jødene begynne å trenge inn i folkets førende lag og forurense dets ånd og blod. I dag har hundrevis av engelske adelsfamilier mer eller mindre jødisk blod i årene. Desto mer tragisk er det med tanke på at England længe så ut til å skulle holde seg helt fri for skadelig jødisk påvirkning: I 360 år, fra 1290 frem til 1650, var England jødefri. I 1290 utviste kong Edward I jødene fra England efter at alle forsøk på ved lover og forordninger å dæmme opp for deres åger, heleri, og fordrivelse av gjeldstyngede fra sine gårder, hadde slått feil.

Advarslene fra adel og geistlige bet ikke på Oliver Cromwell: Han innbildte seg at jødenes forbrytervesen skyldes deres undertrykkelse. Han håpet i fullt alvor at de jødiske handels- og pengemænn kunne tjene som læremestre for engelske kjøpmænn uten at deres forretningsånd smittet over på dem. Han mente at friheten ville virke rensende på jødens karakter og at engelske kjøpmænn ved sitt gode eksempel ville ændre jødisk forretningspraksis. Folk flest på Jorden lærer ingenting av historien. Det omvendte skjedde. Jødekapitalen forble tro mot den fremfærd som avlet den og holder den vedlike; engelsk næringsliv så dens fremgang og anammet metodene. De som holdt fast ved sin ærlighet i forretningslivet tapte i konkurransen og ble feid vekk. Et land som tåler lureri i forretninger gjør snart alle næringsdrivende til lurendreiere.

Allerede på Cromwells tid begynner enkelte jøders kometaktige oppstigning, og samtidig fordærvelsen av karakter og moral i Englands høyeste samfunnslag. På kort tid overtar jøder hele krigsfinansieringen og utrustningen av hæren. Den første blant dem er Abraham Israel. Han innvandret til England allerede før jødene på ny fikk lov til det, og utga seg for portugiser under navnet Antonio Fernando Carjaval. Han blir den engelske stats egentlige finansmann. Oraniernes inntog på tronen styrker de jødiske finansmagnaters stilling enda mer. Under Wilhelm III blir Solomon Medina som kongens og regjeringens leverandør og bankier landets mæktigste finansmann. Han er den første udøpte jøde til å opptas i den engelske adelsstand. Han oppfant spekulasjonen i statspapirer og valutaer som gjorde hele nasjoners liv og fremtid til handelsvare. Den tredje finansmagnat på slutten av 1600-tallet i England var Sampson Abudiente. Han grunnla den britiske regjerings efter 1700 førende finanshus. Med den korrupte ministerpresident, Robert Walpoles hjelp, som sto i dyp gjeld til ham, banet han seg vei opp i sosieteten. Denne Walpole avlet forresten uekte barn med jødinner og visste å forsyne dem med adelstitler. Slik smøg jødeblodet seg inn i adelsstanden. Sampson Abudientes sønn ble gift med en datter av overdommer sir John Eardley Wilmot og adlet under navnet baron Eardley. Ennu i dag finnes det fem engelske adelsfamilier som bærer Abudientes blod: viscount Chetwynd, baron Auckland, sir Fremantle, avkommet efter finanssekretær F.S.Parry, og endelig sogar hertugen av Norfolk.

Medina og Abudiente, liksom en annen stor bankjøde ved navn Manasseh Lopez, forenet spekulasjon og bedrageri ved at de satte falske tidender i omløp for å påvirke kursene på børsen. Lopez ble rik på ryktet om dronning Annas død: i panikken falt statspapirene dypt og Lopez' agenter kjøpte dem opp. Hans blod flyter ennu i engelsk "adel": Lord Ludlow er hans efterkommer i rett nedstigende linje.

Mens vi er inne på Medina kan vi ikke unngå å nævne et tilfælle som har stor interesse for det 20. århundres historie. Det gjelder hertugen av Marlborough. Hertugen og jøden Medina hadde et nært forretningsforhold. Marlborough var den engelske hærs overfeltherre, mens Medina sørget for dens forsyninger. Marlborough hadde overdratt hærens hele forpleining til Medina, og denne bedro soldatene ved å levere dårligere vare i mindre mengde enn avtalt. Dette skjedde med hertugens vitende og vilje, og de to delte gevinsten mellom seg! Videre solgte Medina tidender til Englands regjering som hans agenter og rasefæller gjennom gode forbindelser i utlandet tidlig kom over. Men ikke nok med det, Medina kjøpte dessuten førsteretten til underretning fra krigsskueplassene av Marlborough personlig for 6000 pund sterling i året, og disse tidender solgte han videre til Englands fiender!! Den som innlater seg med jøder får som fortjent. Medina ble underrettet om begivenhetene før selve den britiske regjering! Han utnyttet sitt nyhets-monopol til å strø ut falske meldinger som påvirket børs-kursene slik at han som spekulant risikofritt kunne håve inn millioner. Hertugens borgerlige navn var forresten Churchill og han er stamfar til Winston Churchill.

Del 2

Jødenes oppstigning til penger, adelstitler og makt i England under det britiske imperium var samtidig oppfyllelsen av deres gamle drøm om verdensherredømme. Deres enestående maktstilling i dagens verden er imperiets mest følbare langtidsvirkning, som intet menneske på Jorden er unndratt. Det var noen ganske få styrtrike jødiske familier som utøvet denne makt i England, næmlig: Rothschild, Montefiore, Goldsmid, Sassoon, Samuel, Mond, Isaacs. 7 familier, ikke mer. Av disse er det vel bare Rothschild som i dag er videre kjent utenfor England. Mange kjenner dem bare under deres adelsnavn og -titler. Folk som har lest litt engelsk historie drar kjensel på noen av navnene lord Bearsted, lord Swaithling, baron Montagu, lord Melchett, lord Reading. De tre første her er dekknavn for Samuel, Melchett for Mond, og Reading for Isaacs.

Den første av disse familier til å erobre England var Rothschild, og den banet vei for dem som senere skulle komme, for jødene og jødedommen i det hele tatt. Rothschild-klanens eventyrlige løpebane begynner i Frankfurt a.M. i Tyskland på 1700-tallet med stamfaren Mayer Amschel Rothschild. Efter å ha sikret sin stilling i Tyskland sender han sine sønner ut til Europas alle hovedsteder for å skape et kontinentalt finans-imperium. Sønnen som drar til London er Nathan Mayer Rothschild (1777-1836). Han tjener en formue på å finansiere Wellington's felttog mot Napoleon i Spania 1809, og blir ved hensynsløs utøvelse av sin pengemakt ved spekulasjon o.a. til Bank of England's skrekk. Hans sønn og efterfølger, Lionel Nathan Rothschild (1808-1879) blir fører og rambukk for jøde-emansipasjonen i England. I ti år kjæmper han om en plass i Underhuset, og da det endelig lykkes ham har emansipasjonen brudt gjennom og kan ikke længer stanses. Han er nær venn av den jødiske statsminister i England, Disraeli, alias lord Beaconsfield, og megler i 1875 da den britiske regjering erværver Suez-kanal-aksjene. Lionels sønn, Nathaniel Rothschild (1840-1915), blir i 1885 den første jøde til å oppnå lord-tittelen og en plass i Overhuset uten å la seg døpe, uten engang å late som han er kristen. Hans politiske maktstilling bygger på det nære vennskap med kong Edward VII. Sønnen Lionel Walter Rothschild (1868-1937) er best kjent som mottager av Balfour-brevet som avhænder Palestina til jødene.

Man må beundre hvor flinke Rothschild-ene var til å forene alle jødiske bestrebelser og knytte sammen alle jødiske organisasjoner, samtidig som de skapte et falskt skinn av splid for å berolige oss dumme gojim. Rothschild-ene var det som oppfant motsetningen mellom folkejøder (sionister) og religionsjøder. De fordelte rollene og lot baron Edmond de Rothschild, sønn av Pariser-Rothschilden James, finansiere jødenes næringsutbygging i Palestina, mens Lionel Nathan Rothschild, fetter av Lionel Walter, grundla "League of British Jews" som hævder jødedommen som religion og fornekter jødene som folk. Dette var nødvendig for å avværge faren for at værtsfolkene skulle våkne og lære jødene å kjenne som et fremmed og fiendtlig og sammensveiset folk i sin midte. Siden har vi fått "mosaiske trossamfunn" i mange land og vitsen om "nordmænn av jødisk tro" og dets like. Det finnes åndelig forjødede nordmænn, men det er forskjell på dem og blodsjødene. De rike finansjødene i Europa var redde for at sionismen, forkynnelsen av jødene som folk og rase der burde søke land og stat, kunne true deres posisjon. Folk i England på den tiden var ennu såpass nasjonalsinnede at de så med uro og misbilligelse på at landets mæktige mænn ikke var engelske, og likeså i Norge og det øvrige Europa. Ennu i dag er det slik at man til nød kan tillate seg å være antisionistisk, men ikke antisemittisk (anti-jødisk). Men dette er og forblir løyerlig da det ikke svarer til noe skille, noen motsetning hos jødene. Når man har sett deres ulike planer og strategier - liberalisme, marxisme, feminisme, kapitalisme, freudianisme, modernisme, multikulturalisme, primitivisme, konsumerisme, sodomisme, satanisme m.m. - kan man ikke unngå å bli jøde-motstander. Sionismens mål var å styrke jødisk samhold og organisasjon verden over og opprette en operasjonssentral i Palestina, et trygt tilfluktssted for jødiske forbrytere fra all verdens land.

Rothschild fikk et tallrikt avkom. Nok en av dem vi kan nævne er Anthony Rothschild, en annen sønn av den første Rothschild i London, som utga seg for en upolitisk idrettsmann og kunstsamler. En gjenganger i sosietetslivet ble han den første Rothschild til å adles; dronning Victoria utnævnte ham til baron i 1842. Hans to døtre giftet seg inn i Englands adel; den ene med lord Cyril Battersea, den annen med Elliot Yorke, sønn av jarlen av Hardwicke. Andre Rothschild-døtre ble også fornemt gift. Bror til Anthony og Lionel, Mayer Nathan, ble svigerfar til selveste statsministeren, den femte jarl av Rosebery. Hertugen av Roxburghe tok en Rothschild-datter til hustru. En søster av Oliver Stanley, sønn av jarlen av Derby og engang krigsminister, giftet seg med en Rothschild. Sønnen til lord Halifax, engang utenriksminister, var gift med en Rothschild. Andre slekter som er forurenset av jødisk blod gjennom ekteskap med Rothschild-døtre er jarlen av Oxford og Asquith, baron Aberdare, baron Kemsley, sir C.J.C. Grant, og sir Hugh S. Barnes.

Rothschilds viktigste medspiller for emansipasjon av jødene i England var Benjamin Disraeli, senere statsminister i England og adlet under navnet lord Beaconsfield. Denne karakterløse jøde med sine skitne metoder greide å vinne dronning Victorias fulle sympati. En rekke kvinnehistorier gjorde at han stadig sto i gjeld, men Rothschild sanerte den og fikk ham rikt gift. Kort efter lyktes det ham å erobre posten som leder for det konservative parti, og i 1868 ble han for første gang statsminister. Han smisket for dronningen, som han fant på tittelen "keiserinne av India" for, og hun holdt sin hånd over ham til hans død. Med slik kongelig gunst i ryggen kunne han kaste seg ut i kampen for å gi "trosjøder" adgang til parlamentet. Eden som hver mann måtte sværge før han tok plass sluttet med ordene "upon the true faith of a christian", en bekjennelse til kristendommen. Slike formaliteter hadde aldri vært noen egentlig hindring for jødene; de hadde latt de kristne skvette vann på deres hoder ved behov og hyklet kristentro.  Marano-jøder kunne på den måten klatre og oppnå særrettigheter i kristne europeiske samfunn, og samtidig dyrke Israel, Moses og Jahve i lønn. Men jødene var blitt maktbevisste i England på 1800-tallet og ville ikke længer snike og krype. De var blitt herrer og visste det; visste at de kunne tvinge sin vilje gjennom om de holdt ut. Og de hadde rett. I løpet av årene 1832-1885 falt alle skranker mot jødisk inntrengning. Embedsmænn, offisere, notarer, advokater m.m. hadde måttet bekjenne kristentro, men det ble slutt på det og jødene fosset inn. Det siste bolverk mot jødemakten var parlamentet. Underhuset falt i 1858, overhuset først i 1885. En tredje jøde virket ihærdig for dette: Moses Montefiore, president for "board of deputies of british jews".

Alt i 1847 var Lionel Rothschild blitt innvalgt i Underhuset - i følge datidens dagblader takket være kolossale bestikkelser. I plutokratiet-demokratiet er det pengene det kommer an på, ikke personlig egnethet eller tillit i folket. Likevel kunne Rothschild ikke innta sin plass og utøve makt fordi han nektet å avlegge kristen ed. I 1850 forsøkte han å trenge inn i parlamantet og avgi eden uten sluttordene, og ble to ganger utvist. Årelange debatter hvor frimurerne litt efter litt tæret ned engelsk motstand førte til at underhuset søkte overhuset om samtykke til ændring av eden for jøder, hvilket ble gitt i 1858, om enn med prinsipielle forbehold. Veien lå nu åpen for jødisk stormangrep på Englands siste engelske institusjon. Disraeli deltok livlig i bearbeidelsen av engelsk samvittighet. I sin fariseiske sluhet og falskhet erklærte han i underhuset 1847 til støtte for Rothschild: "Nettopp som kristen kan jeg ikke ta på meg det tunge ansvar å utelukke mennesker fra den lovgivende forsamling som bekjenner seg til den religion min frelser ble født i." Her ser vi langtidsvirkningen av jødisk kapring og forfalskning av urkristendommen. Disraeli lo nok inni seg da han sa dette, og takket sin stammefrende Saulus-Paulus. Jesus var arisk og tordnet mot slike løgnere, hyklere og kjeltringer som Disraeli og Rothschild.

Som allerede nævnt ble Nathaniel Rothschild, Lionels sønn, den første "trosjøde" som slapp inn i Overhuset. Det var i 1885 efter den egyptiske krig som Rothschild hadde lånt regjeringen penger til, og selvsagt tjent grovt på, at dronningen hevet ham opp til lord for sine "fortjenester" (sin krigsprofitt?). Som også nævnt fikk jødene hjelp til emansipasjonen (makterobringen) av engelske frimurere: jøder i ånden og hemmelige jødeagenter. I alle europeiske land var det frimureriet som utrettet for jødene hva deres penger og organisasjoner alene ikke formådde. Rothschilds viktigste engelske støttespiller var lord Russel. Hans innsats la en ideell kappe over jødepakkets stygge tryne av egennytte og makthunger, som kunne besnære englændere; velkjente fraser om opplysning, toleranse, fordommer. Så hjalp han til med å bryte ned den samfunnsorden og de raseværdier som han skyldte sin høye rang og innflytelse.

Med Rothschilds inntog i Underhuset begynte snart benkene i alle partier å fortettes med jøder. Det engelske Underhus ble vel så meget jødenes parlament. De stilte seg næsten vantro til sin egen vældige fremgang i det 19. århundres England og førte opp små og store triumfer i "Jewish Year Book" under "anglo-jødisk kronologi". Her er et utdrag:

1723 Parlamentet anerkjenner jødene som britiske undersåtter.

   1831 Jøder innvilges borgerskap i London City.

   1835 Jacob Montefiore utnævnes til kommissar for koloniseringen av syd-Australia.

   1837 Sheriff Montefiore adles (knighted) av dronning Victoria.

   1839 Mr. David Solomons utnævnes til High Sheriff av Kent.

   1841 Mr. Isaac Lyon Goldsmid opphøyes som første jøde til baron.

   1843 Emanuel Baruch Lousada utnævnes til High Sheriff av Devon.

   1845 Lov som fritar jøder i offentlige embeder for eder som strider mot deres samvittighet.

   1846 Dronning Victoria opphøyer sir Moses Montefiore til baron.

   1847 Mr. Anthony Rothschild blir baron.

   1853 Dronningen og prinsgemalen besøker sir Isaac Lyon Goldsmid i St. John's Lodge, Regent's Park.

   1858 Lov som finner jøder skikket til medlemskap i parlamentet. Baron Lionel Rothschild inntar sin plass. Sir Francis Goldsmid første jøde i kronens råd.

   1865 Benjamin S. Phillips vælges til Lordmajor av London.

   1868 Benjamin Disraeli statsminister i England.

   1870 Sir George Jessel utnævnes til Solicitor General (riksadvokat).

   1885 Sir N.M. Rothschild opphøyes som første jøde til peer (høyadel) og kalles Lord Rothschild.

   1886 Mr. Francis Montefiore blir baron.

   1888 Baron Henry de Worms, medlem av parlamentet, utnævnes til understatssekretær for koloniene og til medlem av kronens råd.

   1910 Herbert Samuel utnævnes til generalpostmester.

   1913 Sir Rufus Isaacs utnævnes til Lord Overdommer av England.

   1917 Edwin Montagu utnævnes til minister for India.

   1918 Earl Reading blir ambassadør i USA.

   1920 Mr. Herbert Samuel oppnævnes til høykommissær for Palestina og adles.

   1921 Lord Reading blir visekonge av India.

Imponerende som kronologien er, når man husker på at disse "lorder" ofte har bakgrund som pantelånere og tuskhandlere i ghettoen i Russland, så sier den oss ikke stort om den enkelte families midler til å komme seg opp. La oss derfor se nærmere på hver av dem især. Alt i første halvdel av det 19. århundre nøt Montefiore -familien høy anseelse i fornemme kretser, statsledelse og kongehus. Som så mange andre mæktige jødiske familier var også Montefiore bankierer. Det var Moses Montefiore som grundla dynastiet i England. Han var født i Livorno , Italia i 1784 hvor hans forældre bodde, og levde til å bli 101 år gammel. Da han døde i 1885 var hans tallrike avkom blitt en makt i England. Moses var altså pengehandler og bankier. Hans virksomhet begrenset seg til lysskye pengeforretninger av den typen jøder er kjent for, en kombinasjon av åger, spekulasjon og bedrageri. Hans medgang skyldtes ikke minst at han var dobbelt i slekt med datidens finanskonge i England, Nathan Mayer Rothschild. Denne innbød Moses til børsen som kursmegler. Allerede efter kort tid hadde Moses som børsagent for Rothschild tjent så mye at han kunne trekke seg tilbake fra megler-jobben og vie seg til politikk: jødenes emansipasjon. I 1824 blir han direktør for forskjellige engelske jærnbane- og gass-selskaper og president for et stort forsikringsselskap, "Alliance Assurance Company", som han var med på å stifte. Dette er innbringende men lite anstrengende og tidkrævende stillinger. Tre år senere blir han alt som første jøde valgt til sheriff av London City, et embede som har tjent som springbrett for nyrike jøder opp i sosieteten.

Montefiores politiske verktøy kalte seg "Board of Deputies of British Jews", en organisasjon som utviklet seg til verdensjødedommens kommandobro. Han forsto å skaffe seg adgang til de fornemste hus og sette seg i forbindelse med tidens førende personligheter, innebefattet statsministeren og dronningen. Omgangen med denne jøde tjente som forbilde for vide adelskretser om ikke mer å forakte jødisk selskap eller sky deres hus; selv ekteskap med jødiske rikmannsdøtre var ikke længer utenkelig. Det var Montefiore som fikk britene til å sette jødiske anliggender på den politiske dagsorden, til å omfavne jødenes sak og fremme den i kraft av imperiet. Det beste eksempel er forviklingene efter ritualmordet på italieneren pater Tomaso i Damaskus i år 1840. Jødene som begikk ugjerningen ble anholdt, men Montefiore greide å bevege den britiske regjering til å gripe inn og tvinge Egypts visekonge, Mehemed Ali Pascha, til å løslate dem. Det lyktes ham også, med den britiske utenriksministers hjelp, å presse den tyrkiske sultan til et alment forbud mot å anklage jødene i Palestina for ritualmord! Dette var kanskje det første varsel om jødene som gryende verdensmakt, og de red på ryggen av det britiske imperium slik de i oldtiden red på romerriket. Montefiore utnyttet denne medgang til å fremme sin plan om jødisk kolonisering av Palestina med sikte på massebosetning. Som man ser står vi allerede med begge ben midt i vår egen tids begivenheter. Montefiore er opphavsmannen til den ulykke som nu utfolder seg i Palestina og Midtøsten. Syv reiser foretok han til Palestina og svære summer investerte han der.

Hellet i Damaskus-affæren ga ham blod på tann. Med sitt "Board" og den britiske regjerings velvilje følte han seg moden for å legge seg opp i alle staters anliggender som foretok seg noe til værn mot jødene. I 1846 grep han inn mot tsar Nicolai I av Russland, i 1872 mot Alexander II. Han reiste til Italia, Marokko og Romania hvor han truet regjeringene med den britiske dronnings unåde om de ikke bøyde seg for hans krav på vegne av de jødiske befolkninger i disse land. Hver gang hadde han enkelte britiske ministre i ryggen og dessuten den såkalte offentlige mening i England (opinionen), dvs. London-pressen som var oversvømmet av jødevennlige skriverier. Dronning Victoria bærer en betydelig del av skylden for jødenes maktutfoldelse; hun tenkte og følte jødisk og gjorde deres sak til sin egen. Hennes begrundelse for å opphøye Montefiore til adelsmann i 1846 var sogar hans fortjeneste for - jødefolket! Ved hans død kalte hun ham intet mindre enn kongerikets største mann! Hvor dypt England sank i hint århundre! Det værste kjeltringpakk ble hyldet som stormænn og slått til adelsmænn. Profitører og parasitter, bedragere og rænkesmeder var den nye tids helter.

Moses Montefiore efterlot seg ved sin død den nette formue av 400 000 pund sterling. Det var på den tiden en uhørt formue. Man må huske på at pundet den gangen (i 1885) var værdt mye mer enn i dag. Faktisk hadde det en kjøpekraft omtrent 72 ganger større enn 2005-pundet, så vi kan omregne hans formue til 400 000 * 72 = 28 800 000 pund av i dag, og med kursen 11,83 blir dette 340 704 000, altså nærmere 341 millioner norske kroner av idag. Selv dengang var dette ikke blant de største jødiske formuer. Montefiore hadde brukt mye av sitt liv på politikk. I angrepene på engelsk tradisjons og germanske raseinstinkters siste skanser hadde Lionel Rothschild spilt rambukk, den "kristne" Disraeli forræder - mannen på innsiden som åpner portene for fienden - mens Montefiore hadde vært muldvarp: bearbeidet sine høye forbindelser og myket dem opp.

Moses døde barnløs og ble efterfulgt av sin brors, Abrahams sønnesønn Francis Abraham Montefiore, som overtok ledelsen for "the Board" og arvet Moses' baron-tittel. Francis fikk meget stor politisk betydning ved at han overtok sin grandonkels Palestina-planer og ble en av Theodor Herzls tidligste medarbeidere i dennes politiske sionisme. Francis brukte sin innflytelse til å åpne vei for Herzl til Englands ledende politikere.

Av særlig interesse er den vei som en annen av Moses' brødre, Jacob Montefiore, tok. Han var Moses' forretningspartner, men spesialiserte seg på å finansiere den ennu lite påaktede kolonien Australia. I tidens løp svang han seg opp til Controller for samtlige australske handelsfinanser. Han virket også som agent for Rothschild-huset. Han ble i 1835 regjerings-kommissar for kolonisering av Australia og i Sidney medlem av forvaltningsrådet, hvorefter han slo seg ned i Australia. Sine embeder utnyttet han selvfølgelig på jødisk maner til å berike seg og hope opp en svær privat formue. Efter grundleggelsen av Bank of Australia, som han selv ledet, hentet han sine nevøer Jacob og Joseph Barrow Montefiore, samt førstnævntes sønn Jacob Isaac Levy Montefiore til Australia for at de skulle hjelpe ham å bygge opp finansdynastiet. Efter noen årtier eide de praktisk talt hele Australia. Så godt som hele Australias bankvesen var i deres hænder. En bror til Jacob Isaac ble forøvrig med en del av familiens formue sendt til Belgia hvor han virket som bankier og ble senatsmedlem.

En annen av Moses' nevøer, Joseph Mayer Montefiore, ble president for Alliance Assurance Company efter sin onkel, mens nok en annen nevø, Joseph Sebag Montefiore (1822-1903) kom til å spille en stor politisk rolle. Han var sønn av Moses' søster Sarah og Solomon Sebag. Sin million-formue vant han som medlem av styret for London-børsen. Han var president for "the Board" fra 1895 til 1902; var også italiensk generalkonsul i London, fredsdommer og sheriff av London City. Ett av hans barnebarn giftet seg i 1912 med Alfons Rothschild som hørte til den gren av slekten som holdt til i Wien. Nok en annen forbindelse mellom familiene Montefiore og Rothschild var ekteskapet mellom Louisa Montefiore, niese til Moses, og sir Anthony de Rothschild, hvis døtre giftet seg inn i engelsk høyadel. Av stor betydning for jødene i England var forbindelsen mellom familiene Montefiore og Goldsmid. Også Goldsmid var bankierer og avlet mange fremstående sionister. Nathaniel Mayer Montefiore, sønn av Abraham Montefiore og Henrietta Rothschild, giftet seg med en datter av Isaac Lyon Goldsmid. Han var et førende medlem av "the Board". Av ekteskapet kom Claude Goldsmid Montefiore (1858-1938). I jødisk litteratur omtales han som vitenskapsmann og religionsfilosof, og han var æresdoktor ved Oxford-universitetet og kunne gjøre seg gjeldende i engelsk undervisningsvesen. Men under denne flotte innpakningen må han vel ha drevet med det jøder pleier, for ved sin død efterlater han seg en formue på 623 000 pund. Sønnen Leonard Goldsmid Montefiore (1889-1961) var fra 1926 president for Anglo-Jewish Association.

Goldsmid-familien kom fra Hamburg i Tyskland og stamfaren er Benedict Goldschmidt som utvandret til England rundt midten av 1700-tallet. Hans tre sønner, Abraham, Benjamin og Asher skaffet seg som bankierer en maktstilling i England før Rothschilds tid. De var guld-leverandører til Bank of England og Østindia-kompaniet. Fra sin posisjon som statsbankierer og største meglerfirma ble de fortrengt av Nathan Rothschild under dennes hensynsløse kamp for å hævde seg. Men de forble guld-leverandører til staten skjønt monopolet gikk tapt. Ennu idag er Goldsmid (Mocatta og Goldsmid) blant dem som to ganger daglig bestemmer markedsprisen på guld på London-børsen, selv om guldets herre nu længe har vært Rothschild. Nathan Rothschilds kamp mot huset Goldsmid drev to av brødrene, Abraham og Benjamin, til selvmord; men Asher kom takket være sin rikdom i nær forbindelse med statsminister Pitt og selve kongehuset. Hans sønn, Isaac Lyon lånte ut penger til Portugals regjering og ble belønnet med tittelen "Baron de Palmeira" som dronning Victoria anerkjente ved å opphøye ham til engelsk baron. Han ble således den første jødiske baron i England. I likhet med alle andre medlemmer av sin slekt deltok han i kampen for jøde-emansipasjonen i England. Dronningens velvilje arvet sønnen sir Francis Goldsmid (1808-1870) som var advokat og satt i Underhuset og ble dronningens finansrådgiver: som første jøde finner vi ham i "Queen's Council". Han er med på å grundlegge Anglo-Jewish Association (AJA). Da han døde barnløs ble hans adelstittel av dronningen båret til nevøen Julian. Sir Julian Goldsmid (1838-1896) ble i 1886 president for AJA og var en meget innflytelsesrik politiker i 1880-årene.

Albert Edward Goldsmid (1846-1904) ble offiser og nådde obersts rang i den britiske hær. Sin adgang til denne stand og dette yrke kunne han takke sin far for som hadde latt seg døpe, men Albert vendte som løytnant tilbake til jødedommen. Han ble en av Herzls medarbeidere og deltok i alle tidlige bosetnings-prosjekter. Edward VII valgte ham til sin adjutant mens han ennu var prince of Wales. Sir Osmond Elim d'Avigdor Goldsmid (1879-1940) stammet på farssiden fra en jødisk familie som av Napoleon Bonaparte ble opphøyet til "greve av Avigdor" med hertugs rang. Goldsmid-navnet overtok han fra sin onkel Julian som døde barnløs og som han arvet. I mellomkrigstiden var han president for AJA (1921-26) og "the Board of Deputies of British Jews". Han gjorde seg kjent som en innbitt tyskerhater og var en av førerne i hetskampanjen mot NS-Tyskland. Sin formue erværvet han som president for et dusin forskjellige Kina-foretak, jærnbane-selskaper, forsikringsselskaper, banker m.m..

De fleste av de mæktige jødiske finans-slektene i England kom fra Tyskland og før det fra Øst-Europa og Russland. Montefiore kom som nævnt fra Italia. Et annet unntak er Sassoon-slekten. Den levde i århundre i forskjellige byer i det osmanske rike, altså under tyrkerne og sultanen, til sist i Bagdad hvor David Sassoon i 1792 ble født, mannen som la grunden til det britiske adelseventyr. Med sine dusin barn flyttet - eller flyktet - han i 1832 til Bombay, India, hvor han opprettet bankhuset "David Sassoon & Co". Med makeløs frekkhet sier den "Store Jødiske Nasjonalbiografi" om Sassoon-ene at "de vant seg ry som filantroper, hvorfor de kalles Indias Rothschilds"! Jødiske kilder har for vane å omtale jødiske storforbrytere som filantroper; det må ikke overraske noen. Hva Sassoon hadde fælles med Rothschild var viljen til rikdom og makt uten menneskelige hensyn, uten hensyn til lov og rett; de var begge æreløse og grusomme forbrytere. David må ha bragt med seg en anselig formue fra Bagdad, for han kan i Bombay kjøpe seg en egen handelsflåte hvormed han først befordrer andres gods. Men fra 1834 av frakter han en og bare en vare: opium. Han paktet næmlig i dette år fra Østindia-kompaniet monopolet på opiumshandel med Kina og Japan. Rusgiften ble dyrket i India av kummerlig betalte bønder, og monopolisten Sassoon kjøpte opp alt til meget lave priser, bearbeidet den og solgte den til avhængige misbrukere i Kina. Vi skal ta for oss opium-trafikken senere i denne skriftrekke. David døde i 1864 som Bombays rikeste mann og efterlot seg 5 millioner pund. I norske kroner av i dag (2005) tilsvarer det 5 * 66 * 11,83 = 3,9 milliarder kroner.

Hovedarvingen var sønnen Abdallah David Sassoon (1817-1896) som var født i Bagdad og døde på sitt lystslott i den engelske badebyen Brighton. Han fortsatte sin fars innbringende opiumshandel og overtok hans politiske stilling i India. Som medlem av den lovgivende forsamling drev den ærgjerrige skurken gjennom at det skulle reises en kjæmpestatue av prinsen av Wales, Edward VII. Smiskingen ble tatt godt i mot og belønnet; i 1872 ble han adlet og i 1890 var opium-Abdallah engelsk baron og hørte til høyadelen! England hadde lagt siste rest av aristokrati bak seg og var blitt et fullkomment plutokrati hvor alt var til salgs. Han ble også en nær personlig venn av Edward VII. Som dennes tillitsmann raget han i to årtier over alle andre i Londons finansverden. I 1873 bosatte han seg i London. I sine to slott, ett i Knightsbridge og ett i Brighton, holdt han hoff som en fyrste og samlet sosieteten omkring seg. Han holdt et våkent øye med opiums-trafikken som satte sinnene i kok og vakte forbitret motstand over hele verden. Forretningssmart som han var besluttet han å plassere en del av sin skitne formue i indiske bomullsfabrikker, hva vi i dag ville kalle hvitvasking av penger. Men heller ikke bomullsfabrikkene var noe filantropisk foretagende: Hundretusener av indiske slavearbeidere gikk over noen årtier til grunde.

Abdallahs bror Ruben var i mange år medlem av "the Board". Sin sønn kalte han Edward Albert (1856-1912) som ledd i smiskingen for prinsen av Wales. Denne sønn ble født i Bombay, arvet sin fars adelstittel og giftet seg med Aline Rothschild, datter av baron Gustave de Rothschild. I en årrekke satt han i Underhuset. Han var også visepresident i AJA. Hans datter Sybil giftet seg inn i Englands høyeste adel, Markien av Cholmondeley. Sønnen Philip når frem til å bli engelsk minister: i Baldwins siste kabinett og Chamberlains første hvor han satt til sin død i 1939. Før han kom så langt hadde han vært medlem av Underhuset (fra 1912), under første verdenskrig privatsekretær for general Haig og Lloyd George, siden understatssekretær for luftfart. Hans palass i Park Lane ble i disse år den viktigste politiske salong. Kongen og dronningen gjæstet ham i 1937. Hver onsdag møttes der ministre og parlaments-medlemmer i klubb-atmosfære og kom overens om næste ukes politiske skuespill. Man kan begynne å forestille seg Philip Sassoons politiske innflytelse. Det materielle grundlag for hans makt var monopolet på bomullsspinnerier i India; en stor del av det indiske folk - mænn, kvinner og barn - trællet for ham på sultelønn.

Philips onkel, Elias David Sassoon hadde efter opiumskrigen, i 1844 overtatt ledelsen av opiumhandelen i Kina. Hans adlede sønn, sir Jacob Elias Sassoon (1844-1916) gjaldt for den ledende bomullsmagnat i India, men han begynte som Kina-agent for opium-handelen. Av formuen han hopet opp ved å utbytte det indiske folk og forgifte det kinesiske fløt millioner inn i kassene til jødiske organisasjoner som han stiftet eller støttet. Fremforalt var Jacob Elias en av sionismens hovedsponsorer. Dette kaller jødiske kilder filantropi og veldædighet, men det er ikke annet enn egennyttig jødisk maktstreben. Sassoons 15000 indiske arbeidere lærte ham aldri å kjenne som filantrop. Jøder hjelper aldri ikke-jøder. Jødene skåner oss aldri når de har overtaket.

Del 3

Jeg avbryter gjerne meg selv her og foregriper begivenhetenes gang en smule hvis noen et øyeblikk skulle tro at den forjødning av den engelsktalende verden jeg er i færd med å rulle opp hører fortiden til. Jødenes herredømme er stærkere enn noen gang før og beror både på pengemakt og makt over sinnene. Vår egen tids sjelløse tilværelse er endestasjonen for det 20. århundres utdøende åndsliv under en altfortærende materialisme. Germansk karakter og sedelighet ble trengt tilbake og frem stormet jødene og gav oss løgnens og de historiske forbrytelsers tidsalder. Vi har ikke længer kunstnere, diktere, komponister, tenkere og statsmænn i blant oss, og det er fordi vi er kommet bort fra våre iboende værdier og ikke lytter til blodets stemme. Krig, profitt og forbruk har tatt deres plass og forsøpler naturen såvel som menneskene slik at vårt livsgrundlag brytes ned samtidig som vår livsevne svinner. Det er fare på færde og det er system i galskapen. Vi nordiske mennesker står i fare for å dø ut, mens vår tids mæktige holder på å gjøre planeten vi bor på ubeboelig.

Den forjødning som bragte oss materialismen og utslettet alt høyere sjelsliv har rammet alle land og særlig europeiske og etnisk europeiske land. Men den begynte i England og spredte seg derfra hurtig til alle land under det britiske imperiums åk. Den politiske kraft som driver denne utvikling er plutokratiet (også kalt demokratiet) med lysskye jødiske finansmagnater på toppen som rovedderkopper i sitt spinn. Å kartlegge Rothschild-dynastiets historie og innflytelse er en vældig oppgave og vi har bare såvidt begynt på den. Men jeg vil si med det samme at hvis det finnes en hemmelig verdenskeiser - og efter alt å dømme gjør det det - så kan han ikke være noen annen enn en Rothschild. Under plutokratiet, i jødiske kretser, gjelder den rikeste for den fornemste, og det kan ikke være noen tvil om at Rothschild-familiens formue av idag overskygger alle andre. Jeg skal ikke våge å anslå dens størrelse, men det dreier seg om mange tusen milliarder dollar, et astronomisk beløp. Rothschild, hver tids førende mann i familien, visste fra tidligste tid på 1700-tallet å omsette sin rikdom i politisk makt. Særlig skjøt dette fart efter frimurer-revolusjonen i Frankrike og erobringen av England på begynnelsen av 1800-tallet. Man kan kalle tiden fra 1700-tallet frem til i dag de store sammensværgelsers tidsalder. Denne tids historie har ikke bare skjedd på slump, den er laget. Men dette må ikke menigmann, de dumme gojim, oppdage, derfor skriver man også en historie for massenes bruk som skjuler de hemmelige kræfters virke og de sanne sammenhænger; man setter falske forklaringer i deres sted.

Vår tids demokratiske topp-politikere er agenter for det skjulte finansherredømme. Det er viktig å forstå at dette er et jødisk og oss germanere ytterst fiendtlig herredømme. Det forsøker planmæssig å utrydde oss (ved f.eks. barnløshet og fremmedinvasjon). Hvorfor? Fordi vi innerst inne hater og avskyr jødenes materialistiske og sataniske sinnelag og fremfærd, og fordi vi er dyktige og stærke og kan stanse dem. Men marionettene i demokratiske partier og parlamenter kommer ikke til å bidra; de har havnet i sine stillinger fordi de er uklanderlig kosher og krypende servile. Blant dem stryker noen ekte jøder for å holde styr på saueflokken av kunstige jøder og avskrekke fra tilløp til egentenkning. Det spiller ingen rolle hvem som er statsminister i England eller president i U$A, om de er labour og demokrat eller tory og republikaner; alle representerer den samme skjulte makt og er viljeløse verktøy i dens hænder; de har ingen egne politiske ideer eller vilje. Den åndelige forjødning foregår overalt i dagens samfunn, men intensiveres og fordypes mot dem som er blitt innlemmet i visse institusjoner slik som universiteter, massemedia, multinasjonale selskaper og selvsagt frimurer-loger, forskjellige sekter og jødiske kamp-organisasjoner. Ta en mann som George W. Bush, U$As sittende president. Bakgrund fra Yale og Skull&Bones og finanskretser, fanatisk jødetilbeder som man ellers bare finner i New Age-sekter, rede til å begå hvilke forbrytelser som helst for å tjene sin herre. Undersøker man hans forbindelser nøster man efterhvert opp maktens indre krets i den anglojødiske verden. De fører like frem til dørstokken til huset Rothschild.

De ti største bank-holding-selskapene i USA er underlagt noen få bankhus: J.P. Morgan Co, Brown Brothers Harriman, Warburg, Kuhn Loeb Schiff & Co, og J. Henry Schroder. Alle disse har forgreninger til London og pleier nære forbindelser til huset Rothschild som styrer internasjonale pengemarkeder gjennom sitt herredømme over prisen på guld. To ganger om dagen fastsettes verdensprisen på guld på London-kontoret til N.M. Rothschild & Co. Alle disse bankhusene har sin opprinnelse i og ble rike på den internasjonale trafikk i guld, slaver, diamanter, våpen, opium og andre kostbarheter. Også på sjørøveri og finanssvindel og ikke minst krig. Fælles for dem alle er at de aldri har gjort en dags ærlig arbeid. De skor seg på folkenes ulykke og profiterer i deres nød. Ikke ligger de bare og venter på at folkene skal havne i nød heller, de styrer dem ut i nøden. Det er et globalt forbrytervælde og finansherrenes eneste drivfjær og eneste hensyn er penger og makt. Deres maktsystem kalles demokrati.

J.P. Morgan's og Brown-firmaets fremragende stilling i amerikansk finansliv går tilbake til utviklingen av Baltimore som slavehandelens hovedstad i det 19. århundre. De svingte seg begge opp i denne by på den tiden, åpnet filialer i London, ble trukket inn i Rothschilds makt-sfære, og vendte tilbake til USA hvor de etablerte seg i New York og ble den fremherskende makt både i finans og politikk. Topp-politikere i USA er alltid representanter for slike finans-interesser, ikke for folket og nasjonens vel. Demokratiet fungerer slik at massene gjennom massemedias påvirkning bringes til å stemme på høyfinansens agenter uten å vite hva de gjør. Demokrati er derfor det perfekt forkledte finans-diktatur: finansmagnatene hersker samtidig som masseavstemningene og propagandaen i massemedia skaper et ytre skinn av folkestyre som bedrar det store flertall. Dette diktatur ville ikke vært mulig hvis folket hadde bevart sin naturlige myndighets-struktur anført av sine stormænn. Siden 1700-tallet har all liberalisme, demokratisering og bolsjevisme tilsiktet å bryte ned stormænnenes myndighet, kullkaste fører-prinsippet som gir folkets første og beste mænn rett til å føre og styre folket. Dette lyktes "man" med og siden har hodeløse, førerløse folk vært prisgitt jødefinansen.

Det eksempel vi skulle se nærmere på er USAs sittende president, George W. Bush. Hans far, George H. W. Bush, var visepresident under Reagan og siden selv president. Han er sønn av Prescott Bush som var partner i Brown Brothers Harriman, senator fra Connecticut, og i mange år direktør for Columbia Broadcasting System med ansvar for finansene. Altså en av finans- og media-baronene med lenker til Rothschild. Hvis vi ønsker å finne ut mer om hvordan Bush-familien og Brown Brothers Harriman er knyttet til Rothschild må vi kaste et blikk tilbake på historien. J.P. Morgan Co begynte som George Peabody & Co i Georgetown tidlig på 1800-tallet, hvor Peabody bl.a. drev slavehandel. Snart flyttet firmaet til Baltimore, som var hovedsete for slavetrafikken, hvor de drev som Peabody & Riggs. Verdenssentralen for slavehandel var naturligvis det britiske imperiums hovedstad London, så i 1835 opprettet Peabody firmaet George Peabody & Co i London. Han fikk hjelp til å slå seg opp i byen av et annet Baltimore-firma som alt var etablert i Liverpool, Brown Brothers. Dette har i dag forgrenet seg til Brown Brothers Harriman i New York; Brown, Shipley & Co i England; og Alex Brown & Son i Baltimore. Hvilken makt dette firma hadde og dets nære forbindelse til Rothschild vitner den kjensgjærning om at Sir Montagu Norman, mangeårig "Governor of the Bank of England" og Rothschild-agent, var partner i Brown, Shipley & Co. Han ledet "uformelle samtaler" mellom ulike lands sentralbank-sjefer i 1927 som førte til det store krakket på børsen i 1929 hvor finansmagnatene plyndret småsparerne for frukten av deres arbeid som aldri før.

George Peabody ble snart en agent for Baron Nathan Mayer Rothschild. På den tiden ytte engelske aristokrater ennu motstand mot jødiske oppkomlinger og pengemænn så Rothschild hadde god nytte av en ikke-jødisk agent. Ikke uventet ble Peabody snart en fremgangsrik forretningsmann. Hans amerikanske agent var Boston-firmaet Beebe Morgan & Co, ledet av Junius S. Morgan, far til J.P. Morgan. Junius Morgan ble i 1854 partner til Peabody i London. Ti år senere startet hans sønn, J.P. Morgan, firmaet Dabney Morgan & Co sammen med Charles H. Dabney. Peabody trakk seg tilbake i 1864 og Junius Morgan overtok firmaet som skiftet navn til Junius S. Morgan Company. Morgan opprettholdt det spesielle forholdet til N.M. Rothschild Company. Han utvidet firmaets virksomhet og fraktet under årene 1860-90 store mengder jærnbane-jærn til Amerika.

J.P. Morgan overtok efter sin far. Også han fortsatte som Rothschild-agent, men ikke åpenlyst. Morgan reiste seg til herre over finansene i Amerika mot slutten av det 19. århundre. Metoden var bl.a. gammel jødisk list om å avle panikk på børsene og kjøpe opp værdipapirer til panikk-priser. Morgan fikk god hjelp av den erfarne Rothschild. Det forundret mange iakttagere at Rothschild syntes så lite lysten på å investere i det svulmende amerikanske næringsliv; lite ante de at han var dets skjulte herre. Det var viktig for ham å ha en hemmelig agent i Amerika, for både der og i Europa hadde det vokst frem en betydelig anti-Rothschild-bevegelse som stakk kjepper i hjulene for ham. Han hadde en offisiell agent i Amerika ved navn August Schoenberg som skiftet navn til Belmont, og dette forebygget mistanke mot Morgan.

I 1891 ble et hemmelig selskap dannet i London som ble kalt "Round Table Group". Stifterne var Cecil Rhodes, Lord Rothschild (Rhodes' bankier), Lord Rosebery (inngift i Rothschild-familien), og Lord Curzon. I USA foretrådte Morgan-gruppen det "Runde Bord". I 1899 reiste Morgan og Drexel til England for å delta i "International Bankers Convention". Da de kom hjem var Morgan blitt oppnævnt til Rothschilds hovedagent i USA. Konvensjonen munnet forøvrig ut i et forbund mellom J.P. Morgan & Co i New York, Drexel & Co i Philadelphia, Grenfell & Co i London, Morgan Harjes Cie i Paris, M.M. Warburg Co i Tyskland og Amerika, og huset Rothschild. Efter første verdenskrig ble det "Runde Bord" omdøpt til "Council on Foreign Relations" (CFR) i USA og "the Royal Institute of International Affairs" i England. Alle politikere høyt på strå vælges blant dets medlemmer. På 1960-tallet begynte CFR å tiltrekke seg adskillig oppmærksomhet som en hemmelig regjering og man besluttet å stifte nye selskap som ble kalt "Trilateral Commission" og "Bilderberg", mens CFR trakk seg unna offentlighetens søkelys. Alle selskapene tjener selvfølgelig de samme finanskræfter.

Men vi fjerner oss fra Bush-familien. La oss se hvordan den medvirket til å finansiere og bistå bolsjevik-revolusjonen i Russland i 1917. Jacob Schiffs personlige agent, George Kennan, reiste regelmæssig til Russland mot slutten av 1800-tallet med våpen og penger til de kommunistiske revolusjonære. Hans sønnesønn oppga at Schiff hadde brukt 20 millioner dollar på å støtte bolsjevik-jødene i Russland. Schiff finansierte også med Kennans hjelp japanerne under den russisk-japanske krig i 1905 med sikte på å svække tsaren og fremme revolusjonen. Også andre jødiske bankierer i Amerika hjalp de jødisk-frimurerske sammensvorne i Russland. Men denne spredte hjelp tyktes ikke nok. I 1915 ble American International Corporation (AIC) dannet i New York. Dets hovedformål var å samordne hjelpen til bolsjevikene. Midlene kom fra J.P. Morgan, Rockefeller-familien, og National City Bank. Styreformann var Frank Vanderlip, forhenværende president for National City Bank og medlem av Jekyll Island -gruppen som klekket ut Federal Reserve Act i 1910. Direktører var Pierre DuPont, Otto Kahn (fra Kuhn Loeb Co), George Herbert Walker (oldefar til George W. Bush), William Woodward (direktør for Federal Reserve Bank i New York), Robert S. Lovett (en nøkkelmann i Harriman og Kuhn-Loeb's Union Pacific Railroad), Percy Rockefeller, John DiRyan, J.A. Stillman (sønn til James Stillman, en av lederne for National City Bank), A.H. Wiggin og Beekman Winthrop. På 1928-lista over direktører finner man bl.a. Percy Rockefeller, Pierre DuPont, Elisha Walker (Kuhn Loeb Co), og Frank Altschul (Lazard Freres). I sitt program for å hjelpe de jødiske revolusjonære i Russland samarbeidet AIC tett med Guaranty Trust i New York (nu Morgan Guaranty Trust). Blant Guaranty Trust's direktører av 1903 finner vi George F. Baker (som grundla First National Bank), August Belmont (som representerte Rothschild), E.H. Harriman (som grundla Union Pacific Railroad), fordums US visepresident Levi Morton (direktør i US Steel og Union Pacific), Henry H. Rogers (partner til John D. Rockefeller i Standard Oil og direktør i Union Pacific), H. McK. Twombly (gift med datteren til William Vanderbilt og direktør for femti banker og industrier), Frederick W. Vanderbilt, Harry Payne Whitney.

Av de personer som her er nævnt er mange jøder, mens andre bare tjener jødene og har valgt å slå seg i lag med dem og dele deres skjebne. Mange ikke-jøder som trer i jødisk tjeneste gifter seg med jødinner og blander blod med parasitt-folket. Det er det som skjedde en stor del av engelsk og amerikansk adel og overklasse på 1800-tallet og fremover. Slik ble AngloJuda unnfanget - i blodskam!

Som mange vet driver Bush-familien i olje-bransjen. Deres olje-selskap heter Zapata Oil Corp.. Hollywood liker å fremstille olje-millionæren fra Texas som en selfmade man og pioner som vender tilbake fra oljefeltet ved solnedgang, solbrent og tilsølt av olje over det hele i en flunkende ny Cadillac. Kanskje fantes det slike mænn for 100 år siden da oljeeventyret startet. Idag er oljeindustrien i Texas dominert av Rothschildene i London gjennom First City National Bank i Houston og dens 57 datterbanker i Texas. Styreformann i First City er James Rothschild. Det er nærliggende å mistenke at Bush-familiens medgang i olje-industrien i Texas har noe med deres tjenestevillige forhold til huset Rothschild å gjøre. Den blir ikke mindre av at både Bush den ældre og Bush den yngre nådde opp til å bli USAs presidenter. Men vi trenger ikke nøye oss med å mistenke. En av direktørene i First City er John Diesel, president i Tenneco; en av direktørene i Tenneco er John Mackin, og han er styreformann i Zapata! Vi kan gi mange andre slike eksempler på hvordan store deler av industrien i Texas og USA og AngloJuda er knyttet sammen og hvordan trådene fører tilbake til Rothschild. Alle veier fører til Rom, og alle pengestrømmer til Rothschild.

I 1931 fusjonerte bankhuset W.A. Harriman & Co med Brown Brothers og dannet Brown Brothers Harriman. Det har en stærk stilling i CBS. Som et talende symbolsk trekk valgte de seg kontor-lokaler på hjørnet av Wall Street og Hanover i New York hvor firmaet J.L. & J.S Joseph Co tidligere holdt til, inntil 1837 Rothschilds agent i Amerika. Averell Harriman tok med seg sin vise-president, Prescott Bush, inn i det nye firmaet. Bush var ikke bare partner i Brown Brothers Harriman, men også styreformann i Board of Pennsylvania Water & Power Co, og direktør i US Rubber, PanAm, CBS, Dresser Mfg Co Vanadium, US Guaranty, og Prudential Insurance. Under annen verdenskrig var han styreformann i National War Fund 1943-44. George Herbert Walker, George Bush den yngres oldefar, ble president i W.A. Harriman Co i 1928. Han var også direktør i Belgian-American Coke Ovens Corp, styreformann i Habershaw Cable Corp og International Great Northern Railway, og direktør i Certain Teed Products, American Shipping & Commerce Corp., American International Corporation, Cuba Railway Co., Pennsylvania Coal & Coke. Hans sønn George H. Walker Jr ble styreformann i Walker-Bush Oil Corp, Zapata Petroleum, Silesian Holdings, og med W.A. Harriman Citv Investing Corp., Westmoreland Coal. Co. og West Indies Sugar Co. Han er tillitsmann ved Yale, hvor også George Bush jr gikk.

Den som efterstrever verdensherredømme må programmere menneskene ved ensrettet påvirkning på alle områder som danner holdninger. Han må styre og sensurere alt som utgis av dagblader, bøker, tidsskrifter og all reklame og alt som kringkastes i de elektroniske media. Men selv det er ikke nok. Så længe det finnes levende formidling av andre tanker og værdier i hjem og skole og andre steder i samfunnet er utfallet usikkert. Den vordende diktator må bryte formidlingen av folkets åndelig-sjelelige arvegods. Det kræver at han trekker de unge bort fra alle dets kilder. Han må selv ha hånd om all oppdragelse og undervisning. I den kommunistiske verden var dette gjennomført, men også i det demokratiske Vesten har vi efter krigen beveget oss i samme retning: den totale ensretting og programmering av hvermann til en viljeløs, personlighetsløs, fjernstyrt slave. Kvinnen er drevet ut av hjemmet og både hun og hennes mann må slave for kapitalen i næringslivet. Kampen om arbeidsplassene blir stadig hardere fordi kapitalistene eksporterer eller avhænder flere og flere av dem til rasefremmede; presset på mor og far øker slik at de har lite til overs for barna og familien når de vender slitne hjem om kvelden. Dette er selvfølgelig en del av planen. Det fører til ufruktbarhet i vårt folk og til at de barna vi får må overlates til regimets pedagoger i barnehave, skole, klubber m.m. og til dets omhyggelig designede ungdomskultur på TV, video, dataspill, tegneserier, og musikk-CDer.

I USA opprettet man finanstunge stiftelser for å ta seg av denne oppgaven. Under dekke av veldædighet stiftet John D. Rockefeller og hans høyre hånd, Fredrick T. Gates, Southern Educational Board, som så slo seg sammen med fondene til Peabody og Slater. Senere gikk alle tre opp i General Education Board. Dets formåls-paragraf lød: "å fremme undervisning i USA uten skille mellom rase, tro eller kjønn". Målet var å utslette alle raseforskjeller ved å krysse alle raser og å bryte ned alle skiller mellom kjønnene. En av de mæktigste mænn i stiftelsene var Daniel Coit Gilman, vise-president i Peabody og Slater -fondene, president Univ. of California 1872-75, president John Hopkins Univ. 1875-1901, og Carnegie-instituttets første president. Sammen med et par andre stiftet han Russell Trust ved Yale Univ. i 1856 for å finansiere frimurer-logen Skull & Bones som forener makteliten i USA og hvor George Bush sr. og jr. er medlemmer.

Fondene tok mål av seg til å tvinge all undervisning og forskning, ja alt åndsliv overhodet, inn under den Nye VerdensOrdens program. Ikke bare lyktes dette i løpet av det 20. århundre i USA og England, men vi har fått et likedant monolittisk åndsliv i det øvrige Europa. All politisk debatt er utdødd fordi regimet ikke vil stimulere til selvstændig tenkning og ikke tåler avvikende meninger. De som har avvikende, "politisk ukorrekte" syn eller holdninger blir skremt eller truet til taushet og sensurert bort fra alle massemedia. Under dekke av en mur av taushet blir de avskjediget fra sine stillinger i arbeidslivet, utvist fra skoler, utstøtt fra klubber og foreninger, kastet ut av boliger osv.. De blir pariah-mennesker, skydd og fryktet av alle hjernevaskede masse-mennesker. Hvis ikke denne kommunistisk-demokratiske forfølgelse fører frem tyr man til straffeloven, fabrikerer kriminal-saker mot dem og sperrer dem inne i fængsler. Det skjedde Matt Hale og Shaun Walker i USA, nasjonale ledere.

Siden regimet konsekvent fører en folkefiendtlig politikk er det ikke til å unngå at dets ansikt utad, lederne for demokratiske partier og regjeringer, omsider blir misbilliget av brede lag i folket. Personer i fremskutte stillinger blir stemt ned omtrent like ofte som det er valg! Gjennomtrekket er stort. Hva folk flest ikke skjønner er at det ikke nytter å stemme ned det ene demokratiske partiet og frem det andre, vrake en mann og vælge en annen. Det er et sirkus hvor alt periodisk gjentar seg. Alle valgbare partier og personer representerer den samme makt og fører samme politikk, bare med kosmetiske forskjeller for å lokke ulike samfunnsgrupper til å stemme på det "minste onde" og ved sin deltagelse opprettholde folkebedragets skinn av folkestyre.

Bush og Blair er blitt mæktig upopulære statsledere og er på vei ut av politikken. Regimets mænn skyver nu selv skylden for alt det onde som har vært over på disse to enkeltpersoner; bebreider dem den politikk de selv beordret dem til. Så vil det komme en ny president og en ny statsminister som folk kommer til å sette sin lit og sitt håp til. Og så gjentar historien seg. Folk har kort hukommelse. Var det anderledes under Clinton? Var det Bush som førte krig mot Jugoslavia? Har Clinton eller Bush stanset masseinvasjonen fra Mexico og rasekrigen mot den hvite mann? Har valget mellom dem hatt noen betydning for den globale kapitalismes utfoldelse? Hvem som enn setter seg i sjefsstolene efter Bush og Blair så blir det intet maktskifte eller programskifte. Vi må fri oss fra alle illusjoner og finne fruktbare arbeidsmåter for motstand.

Hvem skal efterfølge Tony Blair i England? Den nye lederen for Tory-partiet, Michael Howard? Han er jøde. Hans skygge-kansler Oliver Letwin er også jøde. Dessuten er han direktør i N.M. Rothschild! Så er det Rothschild som har valgt efterfølgeren? Liksom han valgte Blair. Det var på Bilderberg-møtet i Vouliagment, Grekenland, i 1993 at Tony Blair ble godkjent som Englands nye leder. Kort efter døde plutselig Labour-lederen John Smith slik at Blair kunne ta hans plass. Så ble Tory-partiet rystet av en rekke skandaler som ble slått stort opp i media. Og så vant Blair en brakseier i valget og ble Englands nye, demokratisk valgte leder. Så enkelt er det.

"Liberaliseringen" i øst og vest på 1980-tallet og Sovjet-Unionens oppløsning i 1990 var ikke skritt henimot en friere og fredeligere verden. Det var skritt henimot verdens sammensmeltning til en eneste kjæmpemæssig tvangsarbeidsleir, et globalt Gulag-arkipel, uten nasjoner eller nasjonale kulturer. Den Nye VerdensOrdens tilværelse er verdensbyen hvor alle raser er oppblandet og krysset, og alle har mistet hukommelsen og sine røtter. Et materialistisk samfunn uten åndsliv, bygd med tankestyring og tvang. Et samfunn uten fællesskap av verdensborgere uten personlighet. En tilværelse med vitenskap, teknikk, industri, økonomi, forbruk og underholdning. Ingen kunst eller religion, intet subjektivt og inderlig. Raseløse, bastardiserte mennesker trasker omkring og utfører sine daglige gjøremål som programmerte maskiner, biomater.

Så snart Sovjet-Unionen var nedlagt begynte underkuelsen av verdens gjenværende ulydige stater: Sør-Afrika, Jugoslavia, Irak, Afghanistan. Skal det fortsette med Iran, Syria, Venezuela, Cuba, Nord-Korea?

Nedslaktingen av Irak i 1991 endte på Purim-dagen (28. februar det året) med en redselsfull krigsforbrytelse. 150 000 forsvarsløse irakiske soldater som flyktet fra Kuwait i retning Basra og ønsket å overgi seg ble bombet fra luften og utslettet. Berget av lik og døende ble siden måket ned i umærkede massegraver i ørkenen med bulldozere. Dette skjedde på ordre fra George Bush sr.. Den som vet noe om jødisk historie ser symbolikken i denne skrekkgjærning på selveste Purim. AngloJuda viste ansikt.

På Bilderberger-konferansen fra 6. til 9. juni samme år uttalte en selvsikker og seierssikker David Rockefeller følgende:

"We are grateful to the Washington Post, the New York Times, Time Magazine, and other great publications whose directors have attended our meetings and respected their promises of discretion for almost 40 years.  It would have been impossible for us to develop our plan for the world, if we had been subjected to the lights of publicity during those years.

But the world is now more sophisticated and prepared to march towards a world government.  The super-national sovereignty of an intellectual elite and world bankers is surely preferable to the national auto-determination practised in past centuries."

Waldemar