Talmud
lys over jødenes hemmelige hatskrifter!
http://www.solkorset.org/jodene/index.xml
I
tusen år og mer har det vært slik i Europa at våre barn, når de satte seg på
skolebenken, ikke fikk lære noe om sitt eget folks historie, kultur og religion,
men om et fremmed folk av ørkenbarbarer fra Midtøsten. Dette skjedde og skjer i
en religions navn som kalles kristendom, men kjernen i kirkens lære var og er
tilbedelse av et folk som anses for "Guds utvalgte" til å herske over andre
folkeslag på Jorden. Jesus Kristus brukte sitt korte liv til å motarbeide jødene
og jødedommen, til å utfolde en annen ånd og stille opp en ny lære i skarpeste
motsetning til jødenes. Men det var ikke Jesus som grundla kirken; det gjorde en
av hans fiender, jøden, fariseeren og apostelen Paulus (Saul), som var best
kjent for sin brutale forfølgelse av de kristne. Da jødene innså at
kristendommen ikke lot seg bekjæmpe utenfra med vold, gikk noen av dem inn i den
under skinn av omvendelse for å ta over og styre det kristne samfunds åndsliv.
Dermed ble Jesu syn på jødene som ormeyngel og djævelens barn (se f.eks.
Johannes-evangeliet 8.43-44) snart forfalsket over i sin rake motsats; man utga
ham for en jøde1 som virket innenfor jødisk tradisjon som en annen rabbi og
profet; uenigheten besto bare i om han var Messias eller ei. Altså kom man til å
tale om "det gamle testamente" (GT) (egentlig "den gamle pakt" med Jehova) og
"det nye testamente" (NT). Da var det ikke vanskelig å fremstille jødene som
"Guds utvalgte folk" og oss andre som deres gudegitte slaver. På den tiden, hvor
boktrykkerkunsten lå i en fjern fremtid og de færreste var lesekyndige, var det
heller ikke vanskelig å skjule GTs (identifisert med jødenes Torah) sydende hat
mot alle ikkejøder og viljen til å utrydde oss. I middelalderen forekom bibelen
her i nord kun på latin, og gudstjenesten ble også holdt på dette sprog som bare
lærde forsto. Derfor visste våre folk ikke hva som sto i bibelen, og prestene
som visste det holdt oss nede i mørke. Selv efter boktrykkerkunstens
oppfinnelse, reformasjonen og bibelens oversettelse til germanske sprog, har mye
i GT - brodden mot oss ikkejøder, grusomheten og usedeligheten - forblitt dulgt
for menighetene; prestene har bestemt utdragene og dem har vi lest og slått oss
til tåls med. Luther kjæmpet som en helt for å opplyse tyskerne om jødefaren2,
men da han var død (myrdet) led han samme skjebne som Jesus: felttoget mot
jødene ble dysset ned og hans lære forfalsket.
1. Finner du dette nærliggende så vet du kanskje
ikke at raseforholdene i Midtøsten var anderledes i oldtiden, med et stærkt
nærvær av nordiske stammer.
2. Se hans verk av 1542 og 1543, "Von den Juden
und ihren Lügen" (om jødene og deres løgner) og "Schemhamphoras".
Det finnes ingen kontinuitet fra GT til NT -
navnene tjener bare til å innbilde deg det. Det eneste disse skrifter har fælles
er åstedet og jødenes nærvær. Vi trenger ikke la oss narre av de elementer av
jødisk tankegods som er klint utenpå evangeliene og åpenbart ikke hører hjemme
der. Jødisk tradisjon fortsetter ubrudt i sitt eget leie, fra Torah (GT) til
rabbinernes lære, som først formidles muntlig og efterhvert, under det sene Rom,
nedtegnes. Talmud (=lære) gløder av det samme hat mot "hedninger" og
"avgudsdyrkere" som Torah, men har i Jesus og de kristne fått et nytt offer å
utgyte hatet over. Talmud-forskeren, den katolske biskop Konrad Martin, sier i
en avhandling om Talmud: "Det fins neppe den skamplett som hans (Kristi) minne
ikke er besudlet med, og det fins neppe noe gement skjellsord som ikke er brukt
for å gi uttrykk for det glødende og dødelige hat mot ham." Jødene er flinke til
å innbilde oss at de alltid har vært forfulgt og ufrie, og bruker dette som
bortforklaring av sine stygge karakter-egenskaper. Undersøker man imidlertid de
såkalte jødeforfølgelsene (uansett tid og sted) finner man uten unntak at de er
forsvarstiltak og rettferdig gjengjeldelse for perfide jødiske angrep på andre
folk. Hvordan kan man forklare kristenhatet i Talmud ved at kristne skal ha
forfulgt jøder, når hatet går tilbake til den tidligste tid da de kristne var en
liten sekt av våpenløse fredsommelige fromme? Som vanlig dreier jødene
kjensgjerningene 180 grader om. De næret alvorlig frykt for at Jesus og hans
lære skulle stanse dem på veien mot verdensherredømmet som demonen Jahve hadde
lovet dem, og folkene få øynene opp for deres sanne karakter og hensikter.
Ypperstepresten Kaifas, jødenes fører, uttalte derfor i det jødiske råd: "...det
er bedre for oss at dette menneske dør enn at hele folket blir forført gjennom
ham."
Efter Jesu død fortsatte jødene sin fanatiske
forfølgelse av de kristne. Revolusjons-propagandaen mot romerne ledsagedes av en
syndflod av løgn og bakvaskelse mot Jesus, og en systematisk forvrængning av
hans lære. Det hat som efter hvert ble sprøytet inn i massene førte til grusomme
kristenforfølgelser over hele det romerske verdensrike; særlig berømt er de som
Neros jødiske elskerinne Poppaea Sabina anstiftet - det var nok hverken Nero
eller de kristne som satte fyr på Rom. I Jahve-året 66 e.Kr. gikk en stor
agitasjonsbølge over landene: 60 "profeter" hisset massene til opprør og til
drap på romere, grekere og alle kristne. De talte åpenlyst om den kommende
revolusjon og jødenes verdensherredømme. Den romerske historiker Tacitus skrev:
"Orienten vil reise seg og Juda bemæktige seg verdensherredømmet." Det begynte
med massemyrderier i Palestina. En jødisk terror-gruppe, de såkalte knivmænn,
stakk ned jødenes motstandere i folkeforsamlinger, i templene og på gatene. Hele
Palestina var i opprør. Jesus hadde sett tingenes dype sammenhæng og forstått at
jødenes tyranniske herredømme ville måtte føre menneskeheten i avgrunden. Han
hadde forutsett "tiden for gru og ødeleggelse" som nu utspant seg. Opprøret
bredte seg til byene Cæsarea, Aleksandria, Damaskus, Askalon, Hippos, Tyros,
Ptolemais. Det romerske verdensrike rystet i sine grundvoller. Tent av jødiske
brandstiftere lyste opprørsfakkelen over hele riket, og All-Juda så seg allerede
som hersker på verdensrikets trone. Titus, sønn av Vespasian, Neros efterfølger,
ble sendt mot det stærkt befestede Jerusalem, hvor kampen ble langvarig og
blodig. I følge Tacitus skal 600 000 jøder ha kjæmpet mot romerne i Jerusalem.
Under beleiringen herjet pest og hungersnød i byen. Jerusalem ble ødelagt. "Det
var ikke sten tilbake på sten", som Jesus hadde forutsagt. Slik endte jødenes
første verdensrevolusjon.
Enda to ganger reiste jødedommen sitt
Medusa-hode. År 116 e.Kr. kastet de seg over ikkejøder hvor de hadde overtaket
og myrdet hundretusener i Syria, Palestina, Kypros, Nord-Afrika. Den greske
historiker Dio Cassius fortæller om dette: "Jødene spiste kjøttet av de ved
pinsler dræpte mennesker. De smurte seg med de dødes blod. De smykket seg med de
dødes innvoller og trakk på seg huden av likene." Denne sadisme og bestialitet
kjenner vi igjen fra det 20. århundre, fra Sovjet-Judea og fra krigens dager
hvor jødene og deres allierte rykket frem. I Sovjet laget jødene i GPU (NKVD)
handsker av menneskehud; de flådde huden av estniske nasjonalister på hænder og
føtter mens de var i live. Når de senere beskyldte tyske "nazister" for å ha
laget lampeskjærmer av menneskehud og såpe av menneskefett, er det ikke
vanskelig å gjennomskue at de - jødene - hadde dette på samvittigheten. Lignende
tilfæller mot palestinere er også dokumentert de seneste år i områder okkupert
av staten Israel i Palestina.
Keiser Trajan slo ned Judas annet forsøk på å
oppkaste seg til verdens herre, men i år 131 e.Kr. flammet en ny revolusjon opp
over hele Romerriket, og med en voldsomhet som aldri før. Opprøret ble ledet av
Bar Kochba (= stjærnesønnen). Han lot seg høytidelig krone som Messias, jødenes
konge. I alle synagoger over hele verden ble det jødiske verdensrike proklamert.
Hurtig bragte Bar Kochba Lilleasia under sitt diktatur og fór frem mot de
kristne med forferdelig grusomhet. Romerriket rystet atter i sine grundvoller.
Det kostet 3 års blodig og tapbringende kamp å slå opprøret ned. Efter dette
tredje mislykkede forsøk hevet ikke Juda seg mer til verdensrevolusjon. Men
tanken om det messianske verdens-monarki var ikke død. Den kom nu til å bli
nedtegnet i Talmud.
Den som leser evangeliene får bestemt inntrykk
av at det var romerne som dræpte Jesus, men i Talmud, som ikke er ment for våre
øyne, skryter jødene av sin skyld i dette forferdelige mord. Kirkens geistlige,
som i alle århundre har kjent innholdet av Talmud, hvorfor har de ikke opplyst
oss og advart oss, hvorfor forledet oss til jødetilbedelse? Man kan bare svare
at jødenes makt er stor og at den har strukket seg langt inn i kirken og
kristenheten. Talmud har forblitt skjult for den kristne menighet og for alle
ikkejøder, germanere og andre; den er for et hemmelig skrift å regne og er
vanskelig å oppdrive. La oss endelig ta fatt! Kanskje kommer det overraskende på
deg at jeg setter Talmud i forbindelse med politiske begivenheter, revolusjon og
krig. Er ikke Talmud en religionsbok? Svar: Raser som er svært forskjellige og
genetisk har tilpasset seg vidt forskjellige livsformer kan vanskelig
sammenlignes med noe begrep, og det gjelder religions-begrepet. For den nordiske
rase er religion fromhet og inderlig higen efter noe høyt og evig; en livslang
personlig søken. Slikt finnes ikke hos jødene. Deres religion - hvis vi nu
tillater oss dette ord - dreier seg om loven, om lover for alt i livet, for hvor
langt håret skal være på sidene, for om du kan gå med lommetørklæde i lommen på
Sabbath, for hvordan du skal bære deg ad på do...(!) Å være religiøs betyr for
jøden å holde seg til lovens bokstav. Har du sett en slik jøde så har du kanskje
lurt på hvorfor han klær seg så komisk og oppfører seg så mærkelig. Hvorfor gjør
han det? Fordi det står i loven. Det ligger ingen overveielse bak - er det sant,
er det klokt, er det rett - spørsmålet er bare om det står der eller ikke står
der. Det er betingelsesløst bokstavtro bigotteri. Europeere, uvitende om jødisk
religion, har pleid å skille mellom f.eks. ortodokse jøder og marxister. Den ene
tror på Gud, den annen ikke, sier vi. Men jødedommen har ingen metafysikk, myter
eller mysterier. Gud, Jahve er bare ord, og man gjør riktigst i å tolke dem som
alternative navn på israelittene eller jødefolket, eller jødens vesen eller
rabbiner-standen eller noe slikt. De aller fleste jøder er religiøse (på jødisk
vis), og marxistiske jøder er særlig religiøse.
Vi bør reflektere en smule over dette. For
sjelfulle germanere er ærlighet, medlidenhet, samvittighet osv. uunnværlig for
menneskeligheten, og vi tar det derfor for almen-menneskelig. Men hva med en
religion som nettopp beskrevet? Den har et mylder av bud, en overflod av
bestemmelser av alle slag, alle meget konkrete; ord som medlidenhet forekommer
ingen steder, for det er noe immaterielt som er hevet over lov, vitner og bevis.
Kanskje vil man tro at jøder likevel kjenner medlidenhet - men hvorfor har de da
skaffet seg en religion som er blottet for sjel, som er materialistisk og
juridisk tvers igjennom? Det er ikke religionen som avler folket, men folket som
finner sin religion, den som svarer til dets egenart. Når jøder myrder millioner
av mennesker, flår dem levende, lyver og påstår at de har lidd denne behandling,
kræver kolossale summer i bøter fra sine ofre, feirer det hele med fest og
fyrverkeri - så spør vi oss: Hvordan kan dere gjøre dette? Svar: Det er tillatt.
Ikke i Norges lover eller Russlands eller Tysklands lover, selvfølgelig, men i
Talmud. Det som står i Talmud har en helt annen betydning for jøden enn Norges
lover for nordmannen; denne bryr seg typisk ingenting om hva som står der, han
handler efter sitt hjærtes lov og forakter den skrevne lov; rådfører han seg
likevel med den skrevne lov, så følger han dens ånd, ikke dens bokstav. Jøden,
derimot, bærer ingen lov i sitt hjærte, men han følger Talmud slavisk til punkt
og prikke. Såvidt lovene tillater handler han brutalt egennyttig og hengir seg
til sine mer eller mindre sykelige drifter og lidenskaper. Altså har det en helt
annen interesse hva som står i Talmud enn hva som står i Norges lover. Talmud
berører alle områder av livet, privatlivet som samfundslivet; Norges lover
befatter seg, tross at de under de seneste århundres forjødning har est ut til
flere murstens tykkelse, bare med visse sider av samfundslivet. Norges lover har
intet med vår religion å gjøre, mens Talmud er jødenes religion.
Talmud deler seg i to, Mishnah og Gemara.
Mishnah (= å pugge, å lære) er en samling læresetninger. I ældre tid var det
forbudt å skrive opp rabbinernes lære til belysning av Torah, derfor ble denne
lære ført videre muntlig fra generasjon til generasjon. Man pugget lovene utenat
og hvordan de er avledet fra Torah. Snart hadde imidlertid rabbinernes
læremeninger vokst så vældig i omfang at kravet om å nedtegne dem skriftlig
tvang seg på. Forskjellige skriftlige samlinger oppsto i efter-bibelsk tid. For
å hindre uoverensstemmelser i læren, forfattet rabbi Juda han-nasi (= Juda,
fyrsten) under benyttelse av alle foreliggende samlinger sin Mischnah i det 2.
århundre e.Kr., efter at verdensrevolusjonen var slått feil. Mischnah består av
6 "ordener" (sedarim); hver "orden" (seder) er inndelt i et antall (7-12)
traktater, og disse har navn som Mischnah citeres efter. De 6 ordener heter: 1.
Seraim ("grøde"; hva landbrukerne skal avstå til prestene osv.); 2. Moed
("fest"; Sabbat osv.); 3. Naschim ("kvinner"; ekteskaps- og familierett); 4.
Nesikin ("skade"; sivil- og strafferett); 5. Kodaschim ("hellige saker";
slaktoffer); 6. Toharot ("rent"; renhetslover). I alt 63 traktater. Hvor høyt
skattet Mischnah er av Talmud selv og hvor strengt jødene pålegges å pugge den,
skal et par citater belyse: "Mischnah er dronningen [til den jødiske lovlære]"
(Ketubot 61b; Makkot 21a; Nidda 52a). "Den som glemmer bare ett ord av Mischnah,
regnes av skriften [Torah] for å ha forspilt sitt liv" (Abot 3,10).
Men Mischnah var ikke nok til å stoppe kjæften
på nidkjære og skravlesyke rabbinere. Det dannet seg jødiske lovskoler i
Palestina (Jerusalem, Jamnia, Tiberias, Caesarea, Sephoris) og i Babylonia
(Nehardea, Sura, Pumbedita). I disse skolene ble Mischnah skriftlig utvidet med
den såkalte Gemara (= fullendelse), som drøfter Mischnah i form av en nærmest
formallogisk diskusjon, så typisk for jøder. Utvendige og tilfældige grunder
bringer stadig flere rabbinere i tale - ingen greier å holde kjæft - slik at
antall deltagere sveller til flere tusen, og mens pratsalvene fyker veggimellom
mister de ofte tråden og sporer av, slik at Gemara-kommentarene som knytter seg
til hvert enkelt traktat i Mischnah ofte ikke har det minste med dettes tema å
gjøre. De to læresentre Palestina og Babylonia frembragte hver sin Gemara, slik
at vi besitter en palestinsk (jerusalemsk) Talmud (5. årh. e.Kr.) og en
babylonsk Talmud (6. årh. e.Kr.), hver med Mischnah + Gemara. Den palestinske
Talmud har Gemara til 39 av de 63 Mischnah-traktatene, og legger større vekt på
fortællinger som skal illustrere loven og vise riktig handlemåte (Haggada), mens
den babylonske Talmud, som har Gemara til 37 Mischnah-traktater, stærkere
betoner lovstoffet selv (Halacha).
Den babylonske Talmud har hatt forrang fremfor
den palestinske og anerkjennes alment av jødene som deres høyeste religiøse
autoritet. Den er omtrent tre ganger så voluminøs som den palestinske.
Lovbestemmelsene føres frem med et ordkløveri som savner sidestykke. Alt vris og
vendes på, vrænges over i sin motsetning og tilbake igjen. Når jødene har satt
seg så stærkt igjennom som advokater, polemikere og politiske demagoger i vår
egen tidsalder, så kommer det av at det ligger i deres vesen, i deres arvede
legning. Dessuten øves de opp i det fra barnsben av ved å tilbringe mye tid med
Talmud. Den arme germanske mann er i sin likefremme ærlighet ofte blitt
forvirret og målløs i møte med jødens frekke og listig manipulerende slagord og
frasemakeri, og derfor har vi hatt svært for å verne oss mot kommunistiske
agitatorer, seksualanarkister, feminister, globalister o.l..
Talmud forplikter faktisk og i følge Talmud selv
jødene mer enn Moseloven: "Befatter man seg med skriften [Torah] så er det noe,
men intet særskilt; om med Mischnah, så er det noe og man belønnes derfor; om
med Talmud [babylonsk Gemara], derimot, så finnes det intet av større betydning"
(Baba mezia 33a). "Halacha [Talmuds lovgivende del] er kronen på den jødiske
lovlære" (Megilla 28b).
Sproget i Mischnah er hebraisk, men et hebraisk
som avviker meget fra Torahens bl.a. ved at det inneholder mange fremmedord fra
aramæisk, gresk og latin. Sproget i den palestinske Talmud er jødisk-palestinsk
aramæisk, men inneholder mange hebraiske ord og vendinger. Sproget i den
babylonske Talmud er forskjellige aramæiske dialekter. Dt r vnsklg ls dss tkstn
slv nr mn kn sprgn, fr d mnglr vklr (det er vanskelig å lese disse tekstene selv
når man kan sprogene, for de mangler vokaler!).
Det er ingen opplagt sak hvordan man skal
henvise til enkelte steder i Talmud. Ovenfor har jeg allerede gjort det noen
ganger, og har da alltid henvist til babylonsk Talmud. Det gjør man ved å angi
Mischnah-traktatet (f.eks. Baba mezia) som Gemaraen er knyttet til, samt blad
(latin: folium) og forside(a) eller bakside(b), f.eks. Baba mezia 114b.
Side-nummereringen i palestinsk Talmud er ikke enhetlig, så man gjør klokt i å
henvise til kapittel og avsnitt (paragraf) i Mischnah-traktatet, f.eks. pal.
Aboda zara 1,1.
Jøden er en uforbederlig kommentator og
drøvtygger, og det var ingenlunde slutt da Gemara (= fullendelse) var fullendt!
Utallige kommentarer til Talmud er blitt skrevet og skrives fremdeles. To av dem
er særlig høyt ansett og trykkes sammen med den babylonske Talmud, næmlig Raschi
og Tosafot. Verket trykkes på hver side i 3 spalter, med Talmud-teksten i
midten, Raschi-kommentaren i indre spalte, og Tosafot-kommentaren i ytre spalte.
Rabbi Schelomo Jischaqi, kalt Raschi, levde i det 11. og 12. årh.. Tosafot
stammer fra de såkalte tosafistenes jødiske lovskoler, som levde i det 12. og
13. årh. i Nord-Frankrike og Vest-Tyskland.
For å mestre ordflommen og rotet som de 3000
rabbinerne hadde efterlatt seg, oppkom kravet om å rydde opp og trekke ut det
viktigste for praktisk bruk. Slike kondensater kalles Talmud-kodices. Først ute
var Maimonides (1135-1204) med sin "Mischne tora" (= å pugge loven), senere også
kalt "Jad chasaka" (= stærk hånd), hvor det redegjøres for Talmuds lovlære i 14
saklig ordnede bøker. Langt bedre mottatt av jødene ble Josef Karo (1488-1575)
med sin Schulchan aruch (= dekket bord), som først utkom i Venedig år 1564.
Denne består av 4 deler, Orach chajjim (= livets vei), Jore dea (=
kunnskapslære), Choschen hammischpat (= rettsskjold) og Eben ha-ezer (= hjælpens
sten). Henimot slutten av 1800-tallet gav rabbinatsassessor Salomo Ganzfried ut
Kizzur, et utdrag av Schulchan aruch.
I den tro at Talmud har skapt jødene og ikke
omvendt, brente pavene i middelalderen ofte eksemplarer av Talmud, slik at det i
dag bare finnes ett fullstændig håndskrift av den babylonske Talmud, næmlig i
statsbiblioteket i München. Efter boktrykkerkunstens oppfinnelse var jødene
tilbakeholdne med å trykke Talmud-traktatene, øvet selvsensur hvor noe kunne
vække anstøt hos de kristne, og holdt sine Talmud-trykk strengt hemmelig. I
første halvdel av 1500-tallet ble Talmud med pavelig tillatelse fullstændig
trykt fire ganger. I annen halvdel av århundret satte en kristen reaksjon inn
som tvang den jødevennlige pave i Rom til delvis retrett, og pavelige sensorer
prøvet nu teksten, strøk eller ændret de kristenfiendtlige stedene. Sensorene
var imidlertid henfalne til korrupsjon da det var jødene selv som betalte dem,
og var delvis døpte jøder. Sensuren var nyttesløs, da jødene kjente de utelatte
stedene og distribuerte flyveblad med lister over dem. En ny fullstændig, men
selvsagt pavelig sensurert, utgave av babylonsk Talmud ble trykt i Basel i
1578-81 hos Ambrosius Froben som var kristen. Denne er utgangspunkt for alle
nyere utgaver, bare med tilføyelser og rettelser for de ændrede og utelatte
steder.
Vel, så kommer vi til det du længe har ventet
på: rått kjøtt. Som alt flere ganger sagt griper Talmud-lovene inn i de
fjerneste avkroker i menneskelivet. La oss begynne med jødenes stormannsgalskap:
"Hver enkelt [jøde] må si til seg selv: for min skyld ble verden skapt"
(Sanhedrin 37a). "Den som holder en jødisk sjel i live er som den der holder
hele verden oppe" (Baba batra 11a; Sanhedrin 37a). "Den som forinter en jødisk
sjel er som den der forinter hele verden" (Sanhedrin 37a). "Overalt hvorhen de
[jødene] kommer blir de til fyrster over sine herrer" (Sanhedrin 104a). "Alle
jøder er fyrstebarn" (Schabbat 67a, 111a, 128a; Baba mezia 113b). Jødene har
intet begrep om frelse; ingen åndelig-sjelelige begreper overhodet - jødedom er
rå materialisme - deres Messias, som de længe har ventet på, skal gjøre dem
allmæktige på Jorden. Følgende sted sier ganske plumpt hvilken hensikt de har
med oss når verdensherredømmet er deres: "Så snart Messias kommer er alle
[ikkejøder] jødenes slaver" (Erubin 43b). "Jeg [Jahve] gjør deg [jødene] til
folkenes stammfar, jeg gjør deg til det utvalgte folk blant folkene, jeg gjør
deg til den elskede blant folkene, jeg gjør deg til konge over folkene, jeg gjør
deg til den beste blant folkene, jeg gjør deg til min fortrolige blant folkene"
(Schabbat 105a). "Den hellige talte, priset være han, til jødene: ...Jeg skal
anerkjenne dere som det eneste kostbare i verden" (Berakot 6a). "De gode: det er
jødene" (Menachot 53ab). Man oppdager snart i Talmud at bare jøder regnes for
mennesker: "Hvert menneske [jøde] betrakter seg som lærd" (Berakot 17b). Jødene
ser på seg selv som halvguder: "De rettferdige [jødene] betyr mer enn
tjeneste-englene i himmelen" (Sanhedrin 93a). Her må man altså være klar over at
lovord som de "rettferdige" bare er et annet navn på jødene; jødene har intet
begrep om rettferdighet som ligner de kristnes eller germanernes. "Når en
ikkejøde slår en jøde, så fortjener han døden..., og når noen gir en jøde en
ørefik, så er det som om han hadde gitt Gud en ørefik" (Sanhedrin 58b). "I den
kommende verden... sitter de rettferdige [jødene] med kroner på sine hoder og
nyter Guds glans" (Berakot 17a). "Alle jøder har andel i den kommende verden"
(Sanhedrin 90a).
Drivkraften i jødene er hatet - hatet mot alle
ikkejøder, særlig mot kristne og mennesker av nordisk rase. "Vi trykker dem
[ikkejødene] ned, vi slår dem i våre tanker: det vil alltid være vår
beskjæftigelse" (Pesachim 87b Raschi). "Opp og slå, datter Sion, for jeg [Jahve]
vil beslå ditt horn med jern og herde dine klør, så du knuser mange folk"
(Erubin 101a). "Liksom det for kalk ikke finnes annen tilberedning enn å brenne,
finnes det heller ikke for ikkejødene annet middel enn å brenne" (Sota 35b).
"Ikkejødene skal bli til skamme, og jødene skal fryde seg" (Baba mezia 33b).
"Ikkejødene kalles ugjerningsmænn..., ugjerningsmænn kommer til helvete, alle de
gudsforlatte ikkejøder" (Sanhedrin 110b Raschi). "Verdens Herre... riktig har du
beredt helvete for ugjerningsmænnene [ikkejødene], og paradis for de rettferdige
[jødene]" (Erubin 19a). "Mennesket [jøden] er forpliktet til daglig å velsigne
seg for tre ting: at han [Jahve] ikke skapte meg til ikkejøde, at han ikke
skapte meg som kvinne, at han ikke skapte meg til en uvitende" (Menachot 43b).
"Den som ser en skare av ikkejøder skal uttale [Jeremias 50,12]: Skamfull er
deres mor, vanæret som hun er ved å ha født dere" (Berakot 58a). "Ikkejøden og
ikkejødinnen er forurensning" (Schabbat 83a). "Ikkejødens hus ligner et fjøs"
(Erubin 62ab). "Ikkejødenes visdom stinker" (Chagiga 5b). "Ikkejøden mistenkes
for å utgyte blod" (Erubin 62a; Aboda zara 22a). "Ikkejøden er som regel
voldelig" (Baba batra 45a, 45a Raschi, 54b Raschi). "Ikkejødene røver som regel
eiendommene" (Sukka 30a). "De fleste ikkejøder er tøylesløse i sin utukt"
(Ketubot 13b). "En ikkejøde har ingen far. Dette trenger man ikke begrunde, da
de [ikkejødene] er henfalne til utukt" (Jebamot 98a). "Ikkejødene ligger med
sine frenders koner. Og når han kommer til henne og hun ikke er hjemme, da
ligger han med hennes husdyr..." (Aboda zara 22b). "En jødes dyr er dem
[ikkejødene] kjærere enn deres egne kjære... Rabbi Jehuda fortalte at han så en
ikkejøde kjøpe en gås på markedet, ligge med den, kvæle den, steke og spise den"
(Aboda zara 22b). "Et ikkejødisk barn erklæres for urent, for at det ikke skal
vænne et jødisk barn til mannlig [homoseksuelt] samleie" (Schabbat 17b).
Her er jødens syn på våre nordiske kvinner.
Lurer du fremdeles på hvorfor jødene driver sexslave-handel nu til dags med
hvite kvinner fra Ukraina, Russland og hvor de enn lettest får tak i dem? I
Israel og i Vest-Europa under vår næse tvinges hvite slavinner til å betjene
jødenes og andre forbryteres perverse drifter og er vergeløst utsatt for deres
brutale mishandling. Jødenes lakeier i stat, kirke og regjering vender som
vanlig ryggen til. Selveste lederen for det jødiske sentralråd i Tyskland og de
europeiske jødenes sjef, Michel Friedman, ble i fjor grepet i å mishandle hvite
sexslavinner i Tyskland. "Ikkejødinnene er fra fødselen av å anse for urene"
(Schabbat 16b, 17a; Aboda zara 36b; Nidda 31b). "Den som har ligget med en
ikkejødinne er skyldig, fordi han... har ligget med en hore" (Sanhedrin 82a;
Aboda zara 36b). "Den ikkejødiske kvinne er en hore" (Aboda zara 36b Raschi).
"En jødinne må ikke hjælpe en ikkejødinne under fødselen, fordi hun derved ville
hjælpe en avgudsdyrker inn i verden. Man må heller ikke la en ikkejødinne hjælpe
en jødinne under fødselen, fordi de [ikkejødene] mistenkes for å utgyte blod...,
fordi hun [ikkejødinnen] kunne trykke hånden mot barnets tinninger og dræpe det
uten at noen mærker det... En ikkejødinne må ikke amme en jødinnes barn, ...
fordi hun [ikkejødinnen] kunne stryke gift på brystvorten og dræpe det" (Aboda
zara 26ab).
Ovenfor har jeg mange ganger måttet påpeke at
ordet menneske i Talmud bare er et annet navn på jøden. Vi ikkejøder betraktes
som dyr. Med frimureriet, revolusjonen i Frankrike og fremover ble begrepet
menneskerettigheter skjøvet kraftig frem; man bør være klar over at det som
menes er jødisk makt. Her er noen Talmud-steder som belyser dette: "Dere [jøder]
er mine lam [sier Jahve], mine beitemarkers lam, mennesker er dere. Dere kalles
mennesker; ikkejødene kalles ikke mennesker" (Jebamot 61a). "Ikkejødene kalles
ikke mennesker" (Jebamot 61a Tosafot). "Kan ikkejødene kalles mennesker? Nei!
For det står skrevet [Hesekiel 34,31]: ...[se foregående citat]" (Keritot 6b).
"Dere [jøder] er mennesker; dere kalles mennesker; ikkejødene kalles ikke
mennesker, men kveg" (Baba mezia 114b). "Deres [ikkejødenes] kjøtt ligner
eselets" (Berakot 25b; Schabbat 150a; Jebamot 98a; Nidda 45a). "Deres
[ikkejødenes] sæd er som dyrenes" (Ketubot 3b Tosafot). "Ekteskapet [til
ikkejødene] er som dyrenes parring" (Sanhedrin 74b Tosafot).
Jødene har myrdet en lang lang rekke av
fremstående germanske statsmænn og kulturpersonligheter; vi har foreløpig bare
fått nævnt noen få av disse her ved Solkorset. De myrdet vår blodsadel i
massevis i ly av krig eller revolusjon; i Frankrike efter 1789, i Russland efter
1917, i Tyskland efter 1945, i forbindelse med verdenskrigene som de tvang på
oss osv.. Det er viktig å forstå at dette ikke er "dårlige" jøders verk, men
pålegges jødene av deres høyeste religiøse autoriteter. Talmud beviser det; den
nære fortid i Europa beviser det. Hvis du allikevel ikke tror på det, hvor er
jødenes bekjennelse av skyld og deres bønn om tilgivelse for de myrdede
millioner? Jøden ber aldri om tilgivelse; han forfalsker historien og dikter seg
selv inn i rollen som offer. "Å utgyte blod er straffbart når en ikkejøde gjør
det mot en ikkejøde eller jøde, men fritt for straff når en jøde gjør det mot en
ikkejøde" (Sanhedrin 57a). "Dræp den beste ikkejøde! [f.eks. nordmann, som
Quisling]" (Aboda zara 26b Tosafot). Hvis du undrer deg over hvordan
"anstændige" jøder ved hjælp av løgn og bakvaskelse kan hetse til krig, så
finner du svaret i Talmud. Jødene står bak de aller fleste kriger, også de
nyligste mot Jugoslavia, Afghanistan og Irak, noe du selv vil måtte konstatere
om du undersøker disse fall. "Det er tillatt å hisse ugjerningsmænnene
[ikkejødene] i denne verden til krig" (Berakot 7b; Megilla 6b).
Jødene drar sjelden i krig selv; de foretrekker
å la andre, særlig den heltemodige nordiske mann, slåss og dø for seg, slik som
nu amerikanere i Irak. Må de ut i krig så gir rabbinerne dem dette råd: "Når du
drar ut i krig, så dra ikke først, men sist, slik at du vender først hjem [og i
god behold]" (Pesachim 113a). Feighet, falskhet, sluhet, hykleri har vært
jødenes fremste middel til å overleve: "Når noen [en jøde] trues på livet og
tvinges til å tilbe en avgud, så skal han tilbe den og ikke la seg dræpe" (Aboda
zara 27b). Mange jøder fant det opportunt å la seg døpe, dvs. få litt vann
skvettet på hodet og et kristent dekknavn, slik at de lettere kunne trenge inn i
våre samfund og gripe makten. Det hjalp også godt med smøring: "Da rabbi
Jochanan ben Zakai ble syk [lå for døden], besøkte hans elever ham; da han så
dem, gråt han...Hvorfor gråter du?... Nu, da man fører meg til kongenes konge...
som jeg ikke kan avspise med ord og ikke bestikke... skal jeg ikke da gråte?"
(Berakot 28b).
Det er jødene som står bak vår tids kampanje for
raseblanding, og forfølgelsen av den hvite manns rasebevissthet og
rasebevarelse, men for sin egen del er jødene meget strenge med ikke å slippe
fremmed blod inn i jødefolket. Fordi de erkjenner rasens overordnede betydning,
går de inn for å ødelegge vår rase ved å innbilde oss at levekårene (samfundet,
miljøet) er viktigere, mens de selv setter rase over alt. Vi skal ta i mot
innvandrere av alle raser, men Israel tillater kun jøder å innvandre! I
tvilstilfeller må gentest foretas! Også dette er nedfælt allerede i Talmud: "Din
sæd skal du ikke late for å besvangre en ikkejødinne" (Megilla 25a). "Hvis en
ikkejøde ligger med en jødinne, så er barnet en bastard" (Jebamot 16b, 45a, 46a,
70a, 99a; Qidduschin 70a, 75b; Aboda zara 59a). "Hva er krumt og kan ikke
rettes? Når noen [en jøde] bringer skam over seg og avler en bastard. Altså kun
når han avler, ellers ikke" (Chagiga 9b).
Talmud er full av lidderlighet og slibrigheter,
av syk seksuell drift. Dette ligger i jødenaturen og er fastlagt i deres
religion; det begynte slett ikke med Freud, Hirschfeld og de andre
seksual-profetene i vår egen tidsalder. Det er ingen tilfældighet at jødene er
den drivende kraft bak den pedofile voldspornografi, som annetsteds utredet her
ved Solkorset. "En jente på 3 år og 1 dag kan ektes ved samleie" (Jebamot 57b;
Qidduschin 10a; Sanhedrin 55b, 69a; Nidda 44b). "En ikkejødisk jente på 3 år og
1 dag egner seg for samleie" (Aboda zara 37a). "Når en voksen mann har samleie
med en liten jente så er det ingenting" (Kethuboth 11b). "Ser noen [jøde] at
hans onde drift bemæktiger seg ham, så går han til et sted hvor man ikke kjenner
ham, klær seg i svart og følger sitt hjærtes drift; man vanhelliger bare ikke
Guds navn offentlig" (Moed qatan 17a; Chagiga 16a; Qidduschin 40a).
Blant oss europeere og germanere ivrer jøden for
likestilling og karriere for kvinnene (kvinnen ut av hjemmet!) og
barnebegrensning, men for sin egen del legger han stor vekt på fruktbarhet. Kort
sagt, han prakker på oss alt som er skadelig, og holder det sunne for seg selv.
"Alle de [jøder] som ikke bestreber seg på å formere seg er å likestille med dem
som utgyter blod... En sådan [jøde] fortjener døden" (Jebamot 63b, 64a).
Så kommer vi endelig til det jøden er best kjent
for: åger, bedrag og utplyndring av oss dumme gojim. "Når noen [jøde] ønsker at
alle hans løfter for året skal være intet, så må han når året begynner si - alle
løfter som jeg kan komme til å avlegge er intet" (Nedarim 23b). "For fredens
skyld får man ændre sine ord noe" (jebamot 65b). "Det er tillatt å smiske for
ugjerningsmænnene [ikkejødene] i denne verden" (Sofa 41b). "Arbeid er en plage!"
(Taanit 12b). "De som henrettes av [ikkejødenes] regjeringer, forsones da de
henrettes med urette; de som henrettes av en [jødisk] domstol oppnår ingen
forsoning da de henrettes med rette" (Sanhedrin 47b). "En ikkejøde kan ikke
avlegge vitnemål" (Jebamot 47a). "En [jøde] som gir en ikkejøde tilbake noe han
[jøden] har funnet... vil Jahve ikke tilgi" (Sanhedrin 76b). "Å stjæle, å røve,
å bortføre en vakker kvinne og lignende, er... tillatt for en jøde overfor en
ikkejøde" (Sanhedrin 57a). "Efter rov og utukt lyster hans [jødens] sjel"
(Chagiga 11b). "Å plyndre ikkejøden er tillatt" (Baba mezia 48b Tosafot, 61a
Tosafot, 87b, 111b; Bekorot 13b, 13b Raschi, 13b Tosafot). "Han [Jahve] lot
ikkejødenes penger være herreløse [eierløse]" (Baba qamma 38a Raschi).
"Ikkejødenes gods ligner ørkenen, og den som først tar det i besittelse,
erværver det [eier det]" (Baba batra 54b). "Det er lov å bedra tollerne
fullstændig og unndra seg toll" (Baba qamma 113a). "Den [jødiske] herre kan si
til sin tjenestegutt: arbeid for meg, uten at jeg forsørger deg! Dette gjelder
selvfølgelig bare for en ikkejødisk tjenestegutt. Til en slik kan han si: arbeid
hele dagen, og gå og tigg om kvelden og spis! Dette gjelder ikke for en jødisk
tjenestegutt. Om ham heter det: han skal ha det godt hos deg med mat og drikke!"
(Baba qamma 87b). "Når noen [jøde] leier arbeidere... så betaler han dem den
laveste av alle lønninger" (Baba mezia 87a). "En ikkejøde skal du drive åger mot
[utsuge]... din bror skal du ikke drive åger mot!" (Baba mezia 70b). "En gang
ville noen [jøde] gjøre bot [og erstatte ågerrenten og det røvede]. Men hans
kone snakket til ham: Tomskalle! Gjør du bot så har du ikke ens ditt belte kvar!
Da unnlot han å bøte" (Baba qamma 94b).
Av alt dette kan vi konkludere: Jødene har alltid levd spredt som parasitter på andre folk. De er for en organisert bande av forbrytere å regne. Deres vesen og karakter har holdt seg uændret fra Abraham og Moses til Rothschild og Lenin - uaktet våre dagers såkalte kristne ikke vil innse det. Talmud er en naturlig fortsettelse av Torah (GT): det samme forbryterske sinnelag, det samme hat mot alle ikkejøder. Jødene er i dag farlig nær sitt efterlængtede messianske verdensherredømme - fordi vi dumme gojim har sovet vår Tornerose-søvn i hundre år, nei i tusen år. Kjenner du frihetens pris? Evig årvåkenhet! Kjenner du fjællet Sinai? "Hva betyr Har Sinai? Det betyr et fjæll hvorfra hatet har bredt seg ut over alle verdens folk" (Schabbath 89a).