Talmud
lys over jødenes hemmelige hatskrifter!

http://www.solkorset.org/jodene/index.xml
 

I tusen år og mer har det vært slik i Europa at våre barn, når de satte seg på skolebenken, ikke fikk lære noe om sitt eget folks historie, kultur og religion, men om et fremmed folk av ørkenbarbarer fra Midtøsten. Dette skjedde og skjer i en religions navn som kalles kristendom, men kjernen i kirkens lære var og er tilbedelse av et folk som anses for "Guds utvalgte" til å herske over andre folkeslag på Jorden. Jesus Kristus brukte sitt korte liv til å motarbeide jødene og jødedommen, til å utfolde en annen ånd og stille opp en ny lære i skarpeste motsetning til jødenes. Men det var ikke Jesus som grundla kirken; det gjorde en av hans fiender, jøden, fariseeren og apostelen Paulus (Saul), som var best kjent for sin brutale forfølgelse av de kristne. Da jødene innså at kristendommen ikke lot seg bekjæmpe utenfra med vold, gikk noen av dem inn i den under skinn av omvendelse for å ta over og styre det kristne samfunds åndsliv. Dermed ble Jesu syn på jødene som ormeyngel og djævelens barn (se f.eks. Johannes-evangeliet 8.43-44) snart forfalsket over i sin rake motsats; man utga ham for en jøde1 som virket innenfor jødisk tradisjon som en annen rabbi og profet; uenigheten besto bare i om han var Messias eller ei. Altså kom man til å tale om "det gamle testamente" (GT) (egentlig "den gamle pakt" med Jehova) og "det nye testamente" (NT). Da var det ikke vanskelig å fremstille jødene som "Guds utvalgte folk" og oss andre som deres gudegitte slaver. På den tiden, hvor boktrykkerkunsten lå i en fjern fremtid og de færreste var lesekyndige, var det heller ikke vanskelig å skjule GTs (identifisert med jødenes Torah) sydende hat mot alle ikkejøder og viljen til å utrydde oss. I middelalderen forekom bibelen her i nord kun på latin, og gudstjenesten ble også holdt på dette sprog som bare lærde forsto. Derfor visste våre folk ikke hva som sto i bibelen, og prestene som visste det holdt oss nede i mørke. Selv efter boktrykkerkunstens oppfinnelse, reformasjonen og bibelens oversettelse til germanske sprog, har mye i GT - brodden mot oss ikkejøder, grusomheten og usedeligheten - forblitt dulgt for menighetene; prestene har bestemt utdragene og dem har vi lest og slått oss til tåls med. Luther kjæmpet som en helt for å opplyse tyskerne om jødefaren2, men da han var død (myrdet) led han samme skjebne som Jesus: felttoget mot jødene ble dysset ned og hans lære forfalsket.
 

1. Finner du dette nærliggende så vet du kanskje ikke at raseforholdene i Midtøsten var anderledes i oldtiden, med et stærkt nærvær av nordiske stammer.
 

2. Se hans verk av 1542 og 1543, "Von den Juden und ihren Lügen" (om jødene og deres løgner) og "Schemhamphoras".
 

Det finnes ingen kontinuitet fra GT til NT - navnene tjener bare til å innbilde deg det. Det eneste disse skrifter har fælles er åstedet og jødenes nærvær. Vi trenger ikke la oss narre av de elementer av jødisk tankegods som er klint utenpå evangeliene og åpenbart ikke hører hjemme der. Jødisk tradisjon fortsetter ubrudt i sitt eget leie, fra Torah (GT) til rabbinernes lære, som først formidles muntlig og efterhvert, under det sene Rom, nedtegnes. Talmud (=lære) gløder av det samme hat mot "hedninger" og "avgudsdyrkere" som Torah, men har i Jesus og de kristne fått et nytt offer å utgyte hatet over. Talmud-forskeren, den katolske biskop Konrad Martin, sier i en avhandling om Talmud: "Det fins neppe den skamplett som hans (Kristi) minne ikke er besudlet med, og det fins neppe noe gement skjellsord som ikke er brukt for å gi uttrykk for det glødende og dødelige hat mot ham." Jødene er flinke til å innbilde oss at de alltid har vært forfulgt og ufrie, og bruker dette som bortforklaring av sine stygge karakter-egenskaper. Undersøker man imidlertid de såkalte jødeforfølgelsene (uansett tid og sted) finner man uten unntak at de er forsvarstiltak og rettferdig gjengjeldelse for perfide jødiske angrep på andre folk. Hvordan kan man forklare kristenhatet i Talmud ved at kristne skal ha forfulgt jøder, når hatet går tilbake til den tidligste tid da de kristne var en liten sekt av våpenløse fredsommelige fromme? Som vanlig dreier jødene kjensgjerningene 180 grader om. De næret alvorlig frykt for at Jesus og hans lære skulle stanse dem på veien mot verdensherredømmet som demonen Jahve hadde lovet dem, og folkene få øynene opp for deres sanne karakter og hensikter. Ypperstepresten Kaifas, jødenes fører, uttalte derfor i det jødiske råd: "...det er bedre for oss at dette menneske dør enn at hele folket blir forført gjennom ham."
 

Efter Jesu død fortsatte jødene sin fanatiske forfølgelse av de kristne. Revolusjons-propagandaen mot romerne ledsagedes av en syndflod av løgn og bakvaskelse mot Jesus, og en systematisk forvrængning av hans lære. Det hat som efter hvert ble sprøytet inn i massene førte til grusomme kristenforfølgelser over hele det romerske verdensrike; særlig berømt er de som Neros jødiske elskerinne Poppaea Sabina anstiftet - det var nok hverken Nero eller de kristne som satte fyr på Rom. I Jahve-året 66 e.Kr. gikk en stor agitasjonsbølge over landene: 60 "profeter" hisset massene til opprør og til drap på romere, grekere og alle kristne. De talte åpenlyst om den kommende revolusjon og jødenes verdensherredømme. Den romerske historiker Tacitus skrev: "Orienten vil reise seg og Juda bemæktige seg verdensherredømmet." Det begynte med massemyrderier i Palestina. En jødisk terror-gruppe, de såkalte knivmænn, stakk ned jødenes motstandere i folkeforsamlinger, i templene og på gatene. Hele Palestina var i opprør. Jesus hadde sett tingenes dype sammenhæng og forstått at jødenes tyranniske herredømme ville måtte føre menneskeheten i avgrunden. Han hadde forutsett "tiden for gru og ødeleggelse" som nu utspant seg. Opprøret bredte seg til byene Cæsarea, Aleksandria, Damaskus, Askalon, Hippos, Tyros, Ptolemais. Det romerske verdensrike rystet i sine grundvoller. Tent av jødiske brandstiftere lyste opprørsfakkelen over hele riket, og All-Juda så seg allerede som hersker på verdensrikets trone. Titus, sønn av Vespasian, Neros efterfølger, ble sendt mot det stærkt befestede Jerusalem, hvor kampen ble langvarig og blodig. I følge Tacitus skal 600 000 jøder ha kjæmpet mot romerne i Jerusalem. Under beleiringen herjet pest og hungersnød i byen. Jerusalem ble ødelagt. "Det var ikke sten tilbake på sten", som Jesus hadde forutsagt. Slik endte jødenes første verdensrevolusjon.
 

Enda to ganger reiste jødedommen sitt Medusa-hode. År 116 e.Kr. kastet de seg over ikkejøder hvor de hadde overtaket og myrdet hundretusener i Syria, Palestina, Kypros, Nord-Afrika. Den greske historiker Dio Cassius fortæller om dette: "Jødene spiste kjøttet av de ved pinsler dræpte mennesker. De smurte seg med de dødes blod. De smykket seg med de dødes innvoller og trakk på seg huden av likene." Denne sadisme og bestialitet kjenner vi igjen fra det 20. århundre, fra Sovjet-Judea og fra krigens dager hvor jødene og deres allierte rykket frem. I Sovjet laget jødene i GPU (NKVD) handsker av menneskehud; de flådde huden av estniske nasjonalister på hænder og føtter mens de var i live. Når de senere beskyldte tyske "nazister" for å ha laget lampeskjærmer av menneskehud og såpe av menneskefett, er det ikke vanskelig å gjennomskue at de - jødene - hadde dette på samvittigheten. Lignende tilfæller mot palestinere er også dokumentert de seneste år i områder okkupert av staten Israel i Palestina.
 

Keiser Trajan slo ned Judas annet forsøk på å oppkaste seg til verdens herre, men i år 131 e.Kr. flammet en ny revolusjon opp over hele Romerriket, og med en voldsomhet som aldri før. Opprøret ble ledet av Bar Kochba (= stjærnesønnen). Han lot seg høytidelig krone som Messias, jødenes konge. I alle synagoger over hele verden ble det jødiske verdensrike proklamert. Hurtig bragte Bar Kochba Lilleasia under sitt diktatur og fór frem mot de kristne med forferdelig grusomhet. Romerriket rystet atter i sine grundvoller. Det kostet 3 års blodig og tapbringende kamp å slå opprøret ned. Efter dette tredje mislykkede forsøk hevet ikke Juda seg mer til verdensrevolusjon. Men tanken om det messianske verdens-monarki var ikke død. Den kom nu til å bli nedtegnet i Talmud.
 

Den som leser evangeliene får bestemt inntrykk av at det var romerne som dræpte Jesus, men i Talmud, som ikke er ment for våre øyne, skryter jødene av sin skyld i dette forferdelige mord. Kirkens geistlige, som i alle århundre har kjent innholdet av Talmud, hvorfor har de ikke opplyst oss og advart oss, hvorfor forledet oss til jødetilbedelse? Man kan bare svare at jødenes makt er stor og at den har strukket seg langt inn i kirken og kristenheten. Talmud har forblitt skjult for den kristne menighet og for alle ikkejøder, germanere og andre; den er for et hemmelig skrift å regne og er vanskelig å oppdrive. La oss endelig ta fatt! Kanskje kommer det overraskende på deg at jeg setter Talmud i forbindelse med politiske begivenheter, revolusjon og krig. Er ikke Talmud en religionsbok? Svar: Raser som er svært forskjellige og genetisk har tilpasset seg vidt forskjellige livsformer kan vanskelig sammenlignes med noe begrep, og det gjelder religions-begrepet. For den nordiske rase er religion fromhet og inderlig higen efter noe høyt og evig; en livslang personlig søken. Slikt finnes ikke hos jødene. Deres religion - hvis vi nu tillater oss dette ord - dreier seg om loven, om lover for alt i livet, for hvor langt håret skal være på sidene, for om du kan gå med lommetørklæde i lommen på Sabbath, for hvordan du skal bære deg ad på do...(!) Å være religiøs betyr for jøden å holde seg til lovens bokstav. Har du sett en slik jøde så har du kanskje lurt på hvorfor han klær seg så komisk og oppfører seg så mærkelig. Hvorfor gjør han det? Fordi det står i loven. Det ligger ingen overveielse bak - er det sant, er det klokt, er det rett - spørsmålet er bare om det står der eller ikke står der. Det er betingelsesløst bokstavtro bigotteri. Europeere, uvitende om jødisk religion, har pleid å skille mellom f.eks. ortodokse jøder og marxister. Den ene tror på Gud, den annen ikke, sier vi. Men jødedommen har ingen metafysikk, myter eller mysterier. Gud, Jahve er bare ord, og man gjør riktigst i å tolke dem som alternative navn på israelittene eller jødefolket, eller jødens vesen eller rabbiner-standen eller noe slikt. De aller fleste jøder er religiøse (på jødisk vis), og marxistiske jøder er særlig religiøse.
 

Vi bør reflektere en smule over dette. For sjelfulle germanere er ærlighet, medlidenhet, samvittighet osv. uunnværlig for menneskeligheten, og vi tar det derfor for almen-menneskelig. Men hva med en religion som nettopp beskrevet? Den har et mylder av bud, en overflod av bestemmelser av alle slag, alle meget konkrete; ord som medlidenhet forekommer ingen steder, for det er noe immaterielt som er hevet over lov, vitner og bevis. Kanskje vil man tro at jøder likevel kjenner medlidenhet - men hvorfor har de da skaffet seg en religion som er blottet for sjel, som er materialistisk og juridisk tvers igjennom? Det er ikke religionen som avler folket, men folket som finner sin religion, den som svarer til dets egenart. Når jøder myrder millioner av mennesker, flår dem levende, lyver og påstår at de har lidd denne behandling, kræver kolossale summer i bøter fra sine ofre, feirer det hele med fest og fyrverkeri - så spør vi oss: Hvordan kan dere gjøre dette? Svar: Det er tillatt. Ikke i Norges lover eller Russlands eller Tysklands lover, selvfølgelig, men i Talmud. Det som står i Talmud har en helt annen betydning for jøden enn Norges lover for nordmannen; denne bryr seg typisk ingenting om hva som står der, han handler efter sitt hjærtes lov og forakter den skrevne lov; rådfører han seg likevel med den skrevne lov, så følger han dens ånd, ikke dens bokstav. Jøden, derimot, bærer ingen lov i sitt hjærte, men han følger Talmud slavisk til punkt og prikke. Såvidt lovene tillater handler han brutalt egennyttig og hengir seg til sine mer eller mindre sykelige drifter og lidenskaper. Altså har det en helt annen interesse hva som står i Talmud enn hva som står i Norges lover. Talmud berører alle områder av livet, privatlivet som samfundslivet; Norges lover befatter seg, tross at de under de seneste århundres forjødning har est ut til flere murstens tykkelse, bare med visse sider av samfundslivet. Norges lover har intet med vår religion å gjøre, mens Talmud er jødenes religion.
 

Talmud deler seg i to, Mishnah og Gemara. Mishnah (= å pugge, å lære) er en samling læresetninger. I ældre tid var det forbudt å skrive opp rabbinernes lære til belysning av Torah, derfor ble denne lære ført videre muntlig fra generasjon til generasjon. Man pugget lovene utenat og hvordan de er avledet fra Torah. Snart hadde imidlertid rabbinernes læremeninger vokst så vældig i omfang at kravet om å nedtegne dem skriftlig tvang seg på. Forskjellige skriftlige samlinger oppsto i efter-bibelsk tid. For å hindre uoverensstemmelser i læren, forfattet rabbi Juda han-nasi (= Juda, fyrsten) under benyttelse av alle foreliggende samlinger sin Mischnah i det 2. århundre e.Kr., efter at verdensrevolusjonen var slått feil. Mischnah består av 6 "ordener" (sedarim); hver "orden" (seder) er inndelt i et antall (7-12) traktater, og disse har navn som Mischnah citeres efter. De 6 ordener heter: 1. Seraim ("grøde"; hva landbrukerne skal avstå til prestene osv.); 2. Moed ("fest"; Sabbat osv.); 3. Naschim ("kvinner"; ekteskaps- og familierett); 4. Nesikin ("skade"; sivil- og strafferett); 5. Kodaschim ("hellige saker"; slaktoffer); 6. Toharot ("rent"; renhetslover). I alt 63 traktater. Hvor høyt skattet Mischnah er av Talmud selv og hvor strengt jødene pålegges å pugge den, skal et par citater belyse: "Mischnah er dronningen [til den jødiske lovlære]" (Ketubot 61b; Makkot 21a; Nidda 52a). "Den som glemmer bare ett ord av Mischnah, regnes av skriften [Torah] for å ha forspilt sitt liv" (Abot 3,10).
 

Men Mischnah var ikke nok til å stoppe kjæften på nidkjære og skravlesyke rabbinere. Det dannet seg jødiske lovskoler i Palestina (Jerusalem, Jamnia, Tiberias, Caesarea, Sephoris) og i Babylonia (Nehardea, Sura, Pumbedita). I disse skolene ble Mischnah skriftlig utvidet med den såkalte Gemara (= fullendelse), som drøfter Mischnah i form av en nærmest formallogisk diskusjon, så typisk for jøder. Utvendige og tilfældige grunder bringer stadig flere rabbinere i tale - ingen greier å holde kjæft - slik at antall deltagere sveller til flere tusen, og mens pratsalvene fyker veggimellom mister de ofte tråden og sporer av, slik at Gemara-kommentarene som knytter seg til hvert enkelt traktat i Mischnah ofte ikke har det minste med dettes tema å gjøre. De to læresentre Palestina og Babylonia frembragte hver sin Gemara, slik at vi besitter en palestinsk (jerusalemsk) Talmud (5. årh. e.Kr.) og en babylonsk Talmud (6. årh. e.Kr.), hver med Mischnah + Gemara. Den palestinske Talmud har Gemara til 39 av de 63 Mischnah-traktatene, og legger større vekt på fortællinger som skal illustrere loven og vise riktig handlemåte (Haggada), mens den babylonske Talmud, som har Gemara til 37 Mischnah-traktater, stærkere betoner lovstoffet selv (Halacha).
 

Den babylonske Talmud har hatt forrang fremfor den palestinske og anerkjennes alment av jødene som deres høyeste religiøse autoritet. Den er omtrent tre ganger så voluminøs som den palestinske. Lovbestemmelsene føres frem med et ordkløveri som savner sidestykke. Alt vris og vendes på, vrænges over i sin motsetning og tilbake igjen. Når jødene har satt seg så stærkt igjennom som advokater, polemikere og politiske demagoger i vår egen tidsalder, så kommer det av at det ligger i deres vesen, i deres arvede legning. Dessuten øves de opp i det fra barnsben av ved å tilbringe mye tid med Talmud. Den arme germanske mann er i sin likefremme ærlighet ofte blitt forvirret og målløs i møte med jødens frekke og listig manipulerende slagord og frasemakeri, og derfor har vi hatt svært for å verne oss mot kommunistiske agitatorer, seksualanarkister, feminister, globalister o.l..
 

Talmud forplikter faktisk og i følge Talmud selv jødene mer enn Moseloven: "Befatter man seg med skriften [Torah] så er det noe, men intet særskilt; om med Mischnah, så er det noe og man belønnes derfor; om med Talmud [babylonsk Gemara], derimot, så finnes det intet av større betydning" (Baba mezia 33a). "Halacha [Talmuds lovgivende del] er kronen på den jødiske lovlære" (Megilla 28b).
 

Sproget i Mischnah er hebraisk, men et hebraisk som avviker meget fra Torahens bl.a. ved at det inneholder mange fremmedord fra aramæisk, gresk og latin. Sproget i den palestinske Talmud er jødisk-palestinsk aramæisk, men inneholder mange hebraiske ord og vendinger. Sproget i den babylonske Talmud er forskjellige aramæiske dialekter. Dt r vnsklg ls dss tkstn slv nr mn kn sprgn, fr d mnglr vklr (det er vanskelig å lese disse tekstene selv når man kan sprogene, for de mangler vokaler!).
 

Det er ingen opplagt sak hvordan man skal henvise til enkelte steder i Talmud. Ovenfor har jeg allerede gjort det noen ganger, og har da alltid henvist til babylonsk Talmud. Det gjør man ved å angi Mischnah-traktatet (f.eks. Baba mezia) som Gemaraen er knyttet til, samt blad (latin: folium) og forside(a) eller bakside(b), f.eks. Baba mezia 114b. Side-nummereringen i palestinsk Talmud er ikke enhetlig, så man gjør klokt i å henvise til kapittel og avsnitt (paragraf) i Mischnah-traktatet, f.eks. pal. Aboda zara 1,1.
 

Jøden er en uforbederlig kommentator og drøvtygger, og det var ingenlunde slutt da Gemara (= fullendelse) var fullendt! Utallige kommentarer til Talmud er blitt skrevet og skrives fremdeles. To av dem er særlig høyt ansett og trykkes sammen med den babylonske Talmud, næmlig Raschi og Tosafot. Verket trykkes på hver side i 3 spalter, med Talmud-teksten i midten, Raschi-kommentaren i indre spalte, og Tosafot-kommentaren i ytre spalte. Rabbi Schelomo Jischaqi, kalt Raschi, levde i det 11. og 12. årh.. Tosafot stammer fra de såkalte tosafistenes jødiske lovskoler, som levde i det 12. og 13. årh. i Nord-Frankrike og Vest-Tyskland.
 

For å mestre ordflommen og rotet som de 3000 rabbinerne hadde efterlatt seg, oppkom kravet om å rydde opp og trekke ut det viktigste for praktisk bruk. Slike kondensater kalles Talmud-kodices. Først ute var Maimonides (1135-1204) med sin "Mischne tora" (= å pugge loven), senere også kalt "Jad chasaka" (= stærk hånd), hvor det redegjøres for Talmuds lovlære i 14 saklig ordnede bøker. Langt bedre mottatt av jødene ble Josef Karo (1488-1575) med sin Schulchan aruch (= dekket bord), som først utkom i Venedig år 1564. Denne består av 4 deler, Orach chajjim (= livets vei), Jore dea (= kunnskapslære), Choschen hammischpat (= rettsskjold) og Eben ha-ezer (= hjælpens sten). Henimot slutten av 1800-tallet gav rabbinatsassessor Salomo Ganzfried ut Kizzur, et utdrag av Schulchan aruch.
 

I den tro at Talmud har skapt jødene og ikke omvendt, brente pavene i middelalderen ofte eksemplarer av Talmud, slik at det i dag bare finnes ett fullstændig håndskrift av den babylonske Talmud, næmlig i statsbiblioteket i München. Efter boktrykkerkunstens oppfinnelse var jødene tilbakeholdne med å trykke Talmud-traktatene, øvet selvsensur hvor noe kunne vække anstøt hos de kristne, og holdt sine Talmud-trykk strengt hemmelig. I første halvdel av 1500-tallet ble Talmud med pavelig tillatelse fullstændig trykt fire ganger. I annen halvdel av århundret satte en kristen reaksjon inn som tvang den jødevennlige pave i Rom til delvis retrett, og pavelige sensorer prøvet nu teksten, strøk eller ændret de kristenfiendtlige stedene. Sensorene var imidlertid henfalne til korrupsjon da det var jødene selv som betalte dem, og var delvis døpte jøder. Sensuren var nyttesløs, da jødene kjente de utelatte stedene og distribuerte flyveblad med lister over dem. En ny fullstændig, men selvsagt pavelig sensurert, utgave av babylonsk Talmud ble trykt i Basel i 1578-81 hos Ambrosius Froben som var kristen. Denne er utgangspunkt for alle nyere utgaver, bare med tilføyelser og rettelser for de ændrede og utelatte steder.
 

Vel, så kommer vi til det du længe har ventet på: rått kjøtt. Som alt flere ganger sagt griper Talmud-lovene inn i de fjerneste avkroker i menneskelivet. La oss begynne med jødenes stormannsgalskap: "Hver enkelt [jøde] må si til seg selv: for min skyld ble verden skapt" (Sanhedrin 37a). "Den som holder en jødisk sjel i live er som den der holder hele verden oppe" (Baba batra 11a; Sanhedrin 37a). "Den som forinter en jødisk sjel er som den der forinter hele verden" (Sanhedrin 37a). "Overalt hvorhen de [jødene] kommer blir de til fyrster over sine herrer" (Sanhedrin 104a). "Alle jøder er fyrstebarn" (Schabbat 67a, 111a, 128a; Baba mezia 113b). Jødene har intet begrep om frelse; ingen åndelig-sjelelige begreper overhodet - jødedom er rå materialisme - deres Messias, som de længe har ventet på, skal gjøre dem allmæktige på Jorden. Følgende sted sier ganske plumpt hvilken hensikt de har med oss når verdensherredømmet er deres: "Så snart Messias kommer er alle [ikkejøder] jødenes slaver" (Erubin 43b). "Jeg [Jahve] gjør deg [jødene] til folkenes stammfar, jeg gjør deg til det utvalgte folk blant folkene, jeg gjør deg til den elskede blant folkene, jeg gjør deg til konge over folkene, jeg gjør deg til den beste blant folkene, jeg gjør deg til min fortrolige blant folkene" (Schabbat 105a). "Den hellige talte, priset være han, til jødene: ...Jeg skal anerkjenne dere som det eneste kostbare i verden" (Berakot 6a). "De gode: det er jødene" (Menachot 53ab). Man oppdager snart i Talmud at bare jøder regnes for mennesker: "Hvert menneske [jøde] betrakter seg som lærd" (Berakot 17b). Jødene ser på seg selv som halvguder: "De rettferdige [jødene] betyr mer enn tjeneste-englene i himmelen" (Sanhedrin 93a). Her må man altså være klar over at lovord som de "rettferdige" bare er et annet navn på jødene; jødene har intet begrep om rettferdighet som ligner de kristnes eller germanernes. "Når en ikkejøde slår en jøde, så fortjener han døden..., og når noen gir en jøde en ørefik, så er det som om han hadde gitt Gud en ørefik" (Sanhedrin 58b). "I den kommende verden... sitter de rettferdige [jødene] med kroner på sine hoder og nyter Guds glans" (Berakot 17a). "Alle jøder har andel i den kommende verden" (Sanhedrin 90a).
 

Drivkraften i jødene er hatet - hatet mot alle ikkejøder, særlig mot kristne og mennesker av nordisk rase. "Vi trykker dem [ikkejødene] ned, vi slår dem i våre tanker: det vil alltid være vår beskjæftigelse" (Pesachim 87b Raschi). "Opp og slå, datter Sion, for jeg [Jahve] vil beslå ditt horn med jern og herde dine klør, så du knuser mange folk" (Erubin 101a). "Liksom det for kalk ikke finnes annen tilberedning enn å brenne, finnes det heller ikke for ikkejødene annet middel enn å brenne" (Sota 35b). "Ikkejødene skal bli til skamme, og jødene skal fryde seg" (Baba mezia 33b). "Ikkejødene kalles ugjerningsmænn..., ugjerningsmænn kommer til helvete, alle de gudsforlatte ikkejøder" (Sanhedrin 110b Raschi). "Verdens Herre... riktig har du beredt helvete for ugjerningsmænnene [ikkejødene], og paradis for de rettferdige [jødene]" (Erubin 19a). "Mennesket [jøden] er forpliktet til daglig å velsigne seg for tre ting: at han [Jahve] ikke skapte meg til ikkejøde, at han ikke skapte meg som kvinne, at han ikke skapte meg til en uvitende" (Menachot 43b). "Den som ser en skare av ikkejøder skal uttale [Jeremias 50,12]: Skamfull er deres mor, vanæret som hun er ved å ha født dere" (Berakot 58a). "Ikkejøden og ikkejødinnen er forurensning" (Schabbat 83a). "Ikkejødens hus ligner et fjøs" (Erubin 62ab). "Ikkejødenes visdom stinker" (Chagiga 5b). "Ikkejøden mistenkes for å utgyte blod" (Erubin 62a; Aboda zara 22a). "Ikkejøden er som regel voldelig" (Baba batra 45a, 45a Raschi, 54b Raschi). "Ikkejødene røver som regel eiendommene" (Sukka 30a). "De fleste ikkejøder er tøylesløse i sin utukt" (Ketubot 13b). "En ikkejøde har ingen far. Dette trenger man ikke begrunde, da de [ikkejødene] er henfalne til utukt" (Jebamot 98a). "Ikkejødene ligger med sine frenders koner. Og når han kommer til henne og hun ikke er hjemme, da ligger han med hennes husdyr..." (Aboda zara 22b). "En jødes dyr er dem [ikkejødene] kjærere enn deres egne kjære... Rabbi Jehuda fortalte at han så en ikkejøde kjøpe en gås på markedet, ligge med den, kvæle den, steke og spise den" (Aboda zara 22b). "Et ikkejødisk barn erklæres for urent, for at det ikke skal vænne et jødisk barn til mannlig [homoseksuelt] samleie" (Schabbat 17b).
 

Her er jødens syn på våre nordiske kvinner. Lurer du fremdeles på hvorfor jødene driver sexslave-handel nu til dags med hvite kvinner fra Ukraina, Russland og hvor de enn lettest får tak i dem? I Israel og i Vest-Europa under vår næse tvinges hvite slavinner til å betjene jødenes og andre forbryteres perverse drifter og er vergeløst utsatt for deres brutale mishandling. Jødenes lakeier i stat, kirke og regjering vender som vanlig ryggen til. Selveste lederen for det jødiske sentralråd i Tyskland og de europeiske jødenes sjef, Michel Friedman, ble i fjor grepet i å mishandle hvite sexslavinner i Tyskland. "Ikkejødinnene er fra fødselen av å anse for urene" (Schabbat 16b, 17a; Aboda zara 36b; Nidda 31b). "Den som har ligget med en ikkejødinne er skyldig, fordi han... har ligget med en hore" (Sanhedrin 82a; Aboda zara 36b). "Den ikkejødiske kvinne er en hore" (Aboda zara 36b Raschi). "En jødinne må ikke hjælpe en ikkejødinne under fødselen, fordi hun derved ville hjælpe en avgudsdyrker inn i verden. Man må heller ikke la en ikkejødinne hjælpe en jødinne under fødselen, fordi de [ikkejødene] mistenkes for å utgyte blod..., fordi hun [ikkejødinnen] kunne trykke hånden mot barnets tinninger og dræpe det uten at noen mærker det... En ikkejødinne må ikke amme en jødinnes barn, ... fordi hun [ikkejødinnen] kunne stryke gift på brystvorten og dræpe det" (Aboda zara 26ab).
 

Ovenfor har jeg mange ganger måttet påpeke at ordet menneske i Talmud bare er et annet navn på jøden. Vi ikkejøder betraktes som dyr. Med frimureriet, revolusjonen i Frankrike og fremover ble begrepet menneskerettigheter skjøvet kraftig frem; man bør være klar over at det som menes er jødisk makt. Her er noen Talmud-steder som belyser dette: "Dere [jøder] er mine lam [sier Jahve], mine beitemarkers lam, mennesker er dere. Dere kalles mennesker; ikkejødene kalles ikke mennesker" (Jebamot 61a). "Ikkejødene kalles ikke mennesker" (Jebamot 61a Tosafot). "Kan ikkejødene kalles mennesker? Nei! For det står skrevet [Hesekiel 34,31]: ...[se foregående citat]" (Keritot 6b). "Dere [jøder] er mennesker; dere kalles mennesker; ikkejødene kalles ikke mennesker, men kveg" (Baba mezia 114b). "Deres [ikkejødenes] kjøtt ligner eselets" (Berakot 25b; Schabbat 150a; Jebamot 98a; Nidda 45a). "Deres [ikkejødenes] sæd er som dyrenes" (Ketubot 3b Tosafot). "Ekteskapet [til ikkejødene] er som dyrenes parring" (Sanhedrin 74b Tosafot).
 

Jødene har myrdet en lang lang rekke av fremstående germanske statsmænn og kulturpersonligheter; vi har foreløpig bare fått nævnt noen få av disse her ved Solkorset. De myrdet vår blodsadel i massevis i ly av krig eller revolusjon; i Frankrike efter 1789, i Russland efter 1917, i Tyskland efter 1945, i forbindelse med verdenskrigene som de tvang på oss osv.. Det er viktig å forstå at dette ikke er "dårlige" jøders verk, men pålegges jødene av deres høyeste religiøse autoriteter. Talmud beviser det; den nære fortid i Europa beviser det. Hvis du allikevel ikke tror på det, hvor er jødenes bekjennelse av skyld og deres bønn om tilgivelse for de myrdede millioner? Jøden ber aldri om tilgivelse; han forfalsker historien og dikter seg selv inn i rollen som offer. "Å utgyte blod er straffbart når en ikkejøde gjør det mot en ikkejøde eller jøde, men fritt for straff når en jøde gjør det mot en ikkejøde" (Sanhedrin 57a). "Dræp den beste ikkejøde! [f.eks. nordmann, som Quisling]" (Aboda zara 26b Tosafot). Hvis du undrer deg over hvordan "anstændige" jøder ved hjælp av løgn og bakvaskelse kan hetse til krig, så finner du svaret i Talmud. Jødene står bak de aller fleste kriger, også de nyligste mot Jugoslavia, Afghanistan og Irak, noe du selv vil måtte konstatere om du undersøker disse fall. "Det er tillatt å hisse ugjerningsmænnene [ikkejødene] i denne verden til krig" (Berakot 7b; Megilla 6b).
 

Jødene drar sjelden i krig selv; de foretrekker å la andre, særlig den heltemodige nordiske mann, slåss og dø for seg, slik som nu amerikanere i Irak. Må de ut i krig så gir rabbinerne dem dette råd: "Når du drar ut i krig, så dra ikke først, men sist, slik at du vender først hjem [og i god behold]" (Pesachim 113a). Feighet, falskhet, sluhet, hykleri har vært jødenes fremste middel til å overleve: "Når noen [en jøde] trues på livet og tvinges til å tilbe en avgud, så skal han tilbe den og ikke la seg dræpe" (Aboda zara 27b). Mange jøder fant det opportunt å la seg døpe, dvs. få litt vann skvettet på hodet og et kristent dekknavn, slik at de lettere kunne trenge inn i våre samfund og gripe makten. Det hjalp også godt med smøring: "Da rabbi Jochanan ben Zakai ble syk [lå for døden], besøkte hans elever ham; da han så dem, gråt han...Hvorfor gråter du?... Nu, da man fører meg til kongenes konge... som jeg ikke kan avspise med ord og ikke bestikke... skal jeg ikke da gråte?" (Berakot 28b).
 

Det er jødene som står bak vår tids kampanje for raseblanding, og forfølgelsen av den hvite manns rasebevissthet og rasebevarelse, men for sin egen del er jødene meget strenge med ikke å slippe fremmed blod inn i jødefolket. Fordi de erkjenner rasens overordnede betydning, går de inn for å ødelegge vår rase ved å innbilde oss at levekårene (samfundet, miljøet) er viktigere, mens de selv setter rase over alt. Vi skal ta i mot innvandrere av alle raser, men Israel tillater kun jøder å innvandre! I tvilstilfeller må gentest foretas! Også dette er nedfælt allerede i Talmud: "Din sæd skal du ikke late for å besvangre en ikkejødinne" (Megilla 25a). "Hvis en ikkejøde ligger med en jødinne, så er barnet en bastard" (Jebamot 16b, 45a, 46a, 70a, 99a; Qidduschin 70a, 75b; Aboda zara 59a). "Hva er krumt og kan ikke rettes? Når noen [en jøde] bringer skam over seg og avler en bastard. Altså kun når han avler, ellers ikke" (Chagiga 9b).
 

Talmud er full av lidderlighet og slibrigheter, av syk seksuell drift. Dette ligger i jødenaturen og er fastlagt i deres religion; det begynte slett ikke med Freud, Hirschfeld og de andre seksual-profetene i vår egen tidsalder. Det er ingen tilfældighet at jødene er den drivende kraft bak den pedofile voldspornografi, som annetsteds utredet her ved Solkorset. "En jente på 3 år og 1 dag kan ektes ved samleie" (Jebamot 57b; Qidduschin 10a; Sanhedrin 55b, 69a; Nidda 44b). "En ikkejødisk jente på 3 år og 1 dag egner seg for samleie" (Aboda zara 37a). "Når en voksen mann har samleie med en liten jente så er det ingenting" (Kethuboth 11b). "Ser noen [jøde] at hans onde drift bemæktiger seg ham, så går han til et sted hvor man ikke kjenner ham, klær seg i svart og følger sitt hjærtes drift; man vanhelliger bare ikke Guds navn offentlig" (Moed qatan 17a; Chagiga 16a; Qidduschin 40a).
 

Blant oss europeere og germanere ivrer jøden for likestilling og karriere for kvinnene (kvinnen ut av hjemmet!) og barnebegrensning, men for sin egen del legger han stor vekt på fruktbarhet. Kort sagt, han prakker på oss alt som er skadelig, og holder det sunne for seg selv. "Alle de [jøder] som ikke bestreber seg på å formere seg er å likestille med dem som utgyter blod... En sådan [jøde] fortjener døden" (Jebamot 63b, 64a).
 

Så kommer vi endelig til det jøden er best kjent for: åger, bedrag og utplyndring av oss dumme gojim. "Når noen [jøde] ønsker at alle hans løfter for året skal være intet, så må han når året begynner si - alle løfter som jeg kan komme til å avlegge er intet" (Nedarim 23b). "For fredens skyld får man ændre sine ord noe" (jebamot 65b). "Det er tillatt å smiske for ugjerningsmænnene [ikkejødene] i denne verden" (Sofa 41b). "Arbeid er en plage!" (Taanit 12b). "De som henrettes av [ikkejødenes] regjeringer, forsones da de henrettes med urette; de som henrettes av en [jødisk] domstol oppnår ingen forsoning da de henrettes med rette" (Sanhedrin 47b). "En ikkejøde kan ikke avlegge vitnemål" (Jebamot 47a). "En [jøde] som gir en ikkejøde tilbake noe han [jøden] har funnet... vil Jahve ikke tilgi" (Sanhedrin 76b). "Å stjæle, å røve, å bortføre en vakker kvinne og lignende, er... tillatt for en jøde overfor en ikkejøde" (Sanhedrin 57a). "Efter rov og utukt lyster hans [jødens] sjel" (Chagiga 11b). "Å plyndre ikkejøden er tillatt" (Baba mezia 48b Tosafot, 61a Tosafot, 87b, 111b; Bekorot 13b, 13b Raschi, 13b Tosafot). "Han [Jahve] lot ikkejødenes penger være herreløse [eierløse]" (Baba qamma 38a Raschi). "Ikkejødenes gods ligner ørkenen, og den som først tar det i besittelse, erværver det [eier det]" (Baba batra 54b). "Det er lov å bedra tollerne fullstændig og unndra seg toll" (Baba qamma 113a). "Den [jødiske] herre kan si til sin tjenestegutt: arbeid for meg, uten at jeg forsørger deg! Dette gjelder selvfølgelig bare for en ikkejødisk tjenestegutt. Til en slik kan han si: arbeid hele dagen, og gå og tigg om kvelden og spis! Dette gjelder ikke for en jødisk tjenestegutt. Om ham heter det: han skal ha det godt hos deg med mat og drikke!" (Baba qamma 87b). "Når noen [jøde] leier arbeidere... så betaler han dem den laveste av alle lønninger" (Baba mezia 87a). "En ikkejøde skal du drive åger mot [utsuge]... din bror skal du ikke drive åger mot!" (Baba mezia 70b). "En gang ville noen [jøde] gjøre bot [og erstatte ågerrenten og det røvede]. Men hans kone snakket til ham: Tomskalle! Gjør du bot så har du ikke ens ditt belte kvar! Da unnlot han å bøte" (Baba qamma 94b).
 

Av alt dette kan vi konkludere: Jødene har alltid levd spredt som parasitter på andre folk. De er for en organisert bande av forbrytere å regne. Deres vesen og karakter har holdt seg uændret fra Abraham og Moses til Rothschild og Lenin - uaktet våre dagers såkalte kristne ikke vil innse det. Talmud er en naturlig fortsettelse av Torah (GT): det samme forbryterske sinnelag, det samme hat mot alle ikkejøder. Jødene er i dag farlig nær sitt efterlængtede messianske verdensherredømme - fordi vi dumme gojim har sovet vår Tornerose-søvn i hundre år, nei i tusen år. Kjenner du frihetens pris? Evig årvåkenhet! Kjenner du fjællet Sinai? "Hva betyr Har Sinai? Det betyr et fjæll hvorfra hatet har bredt seg ut over alle verdens folk" (Schabbath 89a).